Tante Grønn, Tante Brun og Tante Fiolett

I en liten by, ved en allé med store trær, bodde tre tanter i et gult hus med hvit port. De het Tante Grønn, Tante Brun og Tante Fiolett. Sammen med dem bodde den lille hunden Prikk, og ofte kom vennen deres, Onkel Blå, på besøk.

Tante Grønn hadde en grønn kjole og et nøkkelknippe som klirret. Hun likte orden og elsket hagen sin. «Se på de små spirene,» sa hun, og viste barna i gaten hvordan man vanner med en liten kanne. «Forsiktig, ikke for mye!» Barna nikket, og Prikk snuste på pottene. Når blomstene slo ut, bandt Tante Grønn buketter og delte med naboene. «Det blir gladere i huset med blomster,» sa hun.

Tante Brun hadde en brun kjole og et varmt smil. På kjøkkenet luktet det alltid nystekte boller. «Kom inn, små venner,» sa hun, «men husk å tørke føttene!» Hun smurte smør på bollene og serverte melk i små kopper. Prikk fikk en smule – bare én, for han var en liten luring. Når noen kom forbi som var sultne, la Tante Brun flere boller i kurven og bar dem ut. «Det er best når alle får nok,» sa hun mildt.

Tante Fiolett hadde en fiolett kjole som duftet litt av lavendel. Hun var drømmende og glad i historier, sløyfer og sang. «Hør,» sa hun, «i dag skal jeg synge en vise fra da jeg var liten.» Barna satt tett inntil henne i stuen. Hun sydde på en knapp, festet en sløyfe i et hår, og fortalte om skyer som lignet på skip. Prikk la hodet på skoen hennes og sukket fornøyd.

Onkel Blå kom gående ned alléen i sin blå frakk og med stokk. «God dag, kjære venner,» sa han og bukket. Han passet på at alt var trygt i byen. Når tantene skulle over veien, tok han dem ved armen. «Alle holder hender,» sa han, «og ser til begge sider.» Barna lo og gjorde som han sa.

En vårdag gikk alle til parken. Tante Grønn bar frø i en pose. «Disse skal bli blomster til alle,» sa hun. Barna hjalp til med å så, og Onkel Blå trakk opp en liten strek i jorden med stokken sin. «Rett blir fint,» smilte han. Prikk løp forsiktig mellom radene og voktet frøene som en liten soldat.

Om sommeren bakte Tante Brun kanelboller. Duften fløt ut av vinduene. «Vi lager piknik!» sa hun. De la boller og saft i en kurv og gikk til skyggen av en stor lind. Et lite barn sto og kikket forsiktig på avstand. «Kom, du også,» sa Tante Brun og rakte frem en bolle. «Takk,» sa barnet, og øynene lyste.

Da bladene ble gule, plukket de vakre blader i alléen. Tante Fiolett presset dem i en stor bok. «Se som fargene gløder,» sa hun. Hun strikket små votter av myk ull. «Disse er til små hender som fryser,» hvisket hun, og la dem i en kurv ved døren. Hver som trengte, kunne få.

En vinterdag var dammen frosset. «Skal vi prøve skøytene?» spurte Onkel Blå. Tante Grønn gled stødig, Tante Brun lo så hatten ristet, og Tante Fiolett tok små, forsiktige skritt mens Onkel Blå holdt henne i hånden. «Det går så bra når vi hjelper hverandre,» sa han. Etterpå drakk de varm kakao, og Tante Brun smuldret brød til småfuglene. «Takk for sangen, pip-pip,» lo hun da fuglene kvitret rundt dem.

Når kvelden kom, lyste det varmt i huset ved alléen. Tantene tente lamper, og Prikk krøllet seg sammen på teppet. «Hva har vi gjort i dag?» spurte Tante Grønn. «Vi sådde frø og holdt orden,» sa hun. «Vi delte boller og varme,» sa Tante Brun. «Vi sang og sydde, og vi gjorde hjertene gladere,» sa Tante Fiolett. «Og vi passet på hverandre,» la Onkel Blå til.

Slik gikk dagene hos Tante Grønn, Tante Brun og Tante Fiolett. De gjorde små ting, men de små tingene ble store når de ble delt. Og hver morgen åpnet de porten på vidt gap, så alle kunne komme inn – for i det gule huset var det alltid plass til litt mer glede.