Det var en gang en prins som eide et lite kongerike – så lite at en enkelt rosebusk nesten kunne ha dekket det. Han var ikke rik, men han var stolt på riktig måte og ønsket å gifte seg av kjærlighet. Han hadde hørt om en keiserdatter som var veldig vakker. "Hvis hun elsker det som er sant og godt," tenkte han, "kan hun også elske meg."

Prinsen sendte ikke juveler eller gull. I stedet sendte han to gaver som kom rett fra hjertet. Den ene var en ekte rose fra hagen hans, en rose så vakker at den kun blomstret én gang. Kronbladene lyste som morgensolens skinn, og duften var søtere enn noen parfyme, mild og ren. Den andre gaven var en levende nattergal som sang med all verdens musikk gjemt i den lille strupen.

Tjenere bar gavene til palasset. Keiseren og hoffet beundret de fint utskårne boksene, og bar dem deretter videre til prinsessen. Hun løftet lokket på den første og fant rosen. "Er den kunstig?" spurte hun.

"Nei, Deres Høyhet," sa tjeneren. "Det er en ekte rose."

"Da er den ikke etter min smak," svarte prinsessen. Hun hadde hyller fulle av kunstige blomster som aldri visnet og glitret. Hun ga rosen tilbake.

Hun åpnet den andre boksen og så den lille gråbrune nattergalen. "Synger den ved hjelp av urverk?" spurte hun.

"Nei, Deres Høyhet," sa tjeneren. "Det er en levende fugl."

"La den fly," sa hun lett. "En urverksfugl blir aldri sliten, og sangen er alltid den samme." Den ekte nattergalen slo vingene og forsvant inn i trærne. Prinsens enkle, ærlige gaver ble avvist.

Da han hørte dette, rødmet prinsen av sorg og litt sinne. Han kledde seg i enkle klær, mørknet ansiktet med sot og gikk til keiserens palass. "Vil du ansette meg?" spurte han keiserens kokk. "Jeg kan holde grisene."

Og slik ble prinsen svinehyrden. Han sov i et lite skur ved siden av grisehuset. Men selv om klærne var fillete, var sinnet smart. I fritiden laget han en merkelig gryte. Når vann kokte i den, klinglet små sølvbjeller rundt kanten en lys melodi, og når du kikket inn i dampen, kunne du se hva alle i hele byen kokte til middag. Det var et underverk.

Prinsessen hørte det muntre klinget fra vinduet sitt og sendte en hofdame for å spørre hva det var. "En gryte," sa svinehyrden. "Når den koker, synger den og viser deg hva folk koker."

"Hvor herlig," sa prinsessen da hun hørte det. "Jeg må ha den! Hva er prisen?"

"Ti kyss fra prinsessen," svarte svinehyrden.

Hofdamen åpnet øynene veldig vidt. Hun skyndte seg tilbake og hvisket prisen. Prinsessen rødmet, så banket hun fingeren på vinduskarmen. Til slutt sa hun: "Hvis gryten kan gjøre det du sier, vil jeg gi ham ti kyss." Hun og damene gikk til grisefjøset, holdt opp viftene og sjalene som en liten vegg og telte stille mens kyssene ble betalt: "En ... to ... tre ..." Bjellene på gryten klinglet muntert.

Gården hvisket av hviskinger. Fra en balkong rynket keiseren pannen. "Hva foregår der nede?" spurte han.

"En ny sang for grisene, Deres Majestet!" ropte noen, og keiseren ristet på hodet og gikk inn.

Snart laget svinehyrden noe annet: en raslestikke med små bjeller, hjul og strenger. Når du snudde den, spilte den hver melodi under solen – vuggesanger og marsjer, gigger og valser. Prinsessen hørte musikken og klappet i hendene. "Jeg må ha den også! Hva er prisen?"

"Hundre kyss fra prinsessen," sa svinehyrden.

"Hundre!" Prinsessen trakk seg tilbake. Men raslestikken trillet en så munter liten melodi at føttene tippet helt av seg selv. "Greit nok," sa hun til slutt. "Ta med flere vifter og sjaler." Igjen laget damene en skjerm, og igjen begynte tellingen: "Ti ... tjue ... tretti ..."

Denne gangen trådte keiseren ut akkurat da tellingen nådde "Åttiseks ... nittiseks ..." Han så viftene, svinehyrden og datteren som bøyde seg frem for å betale for et leketøy, og ansiktet ble fargen av en moden rødbete. "Ut!" dundret han. "Ut med svinehyrden, og ut med en prinsesse som bytter kyss for leker!" Han viftet med spiren mot porten. Vaktene åpnet den, og prinsessen, fortsatt med den dumme raslestikken, ble sendt ut i den regnfulle gaten.

Svinehyrden gikk også ut, men like utenfor porten stoppet han. Han duppet en klut i en vanndam, tørket sotet av ansiktet og kastet av seg den fillete kappen. Der sto prinsen i sine fine, enkle klær, lys som den dagen rosen hadde blomstret.

Prinsessen stirret. "Du!" ropte hun stille. "Du er prinsen som sendte rosen og nattergalen."

"Jeg er det," sa han. Øynene var snille, men faste. "Du ville ikke akseptere en ekte rose eller en levende sang, og du verdsatte ikke en ærlig gave fra et sant hjerte. Men du ga hundre kyss for leketøy." Han ristet på hodet. "Nå vet jeg din smak. Jeg kan ikke gifte meg med noen som ikke vet hva som er sant og godt."

Prinsen bukket og gikk bort gjennom sølvtrådene av regn.

Prinsessen sto ved porten, raslestikken stille i hånden. Hun tenkte på rosen som ville ha bevart duften i minnet hennes, og på nattergalen som ville ha fylt hagene med musikk. Regnet banket på kronen og gled nedover kinnene som tårer.

Og leksen dvelte i den fuktige kveldsluften: det er klokt å verdsette det som er ekte og godt, før sjansen er borte.