Stjernemyntene

Det var en gang ei lita jente som var helt alene i verden. Moren og faren hennes var døde. Hun var fattig, men mild. Hun stolte på Gud og på at verden kunne være god. Hun hadde bare klærne hun gikk i: en liten lue, en tynn jakke, en enkel kjole og en lys underkjole. I hånden holdt hun et lite stykke brød.

Siden hun ikke hadde noe hus, gikk hun ut på veien. Solen skinte, og jenta gikk støtt og rolig. Hun sa stille til seg selv: «Jeg skal dele det jeg har.»

Da møtte hun en sulten mann. «Vær så snill, gi meg noe å spise,» sa han. Jenta stoppet. Hun tenkte på at hun også kunne bli sulten senere. Men hun smilte, rakte frem hånden og ga ham brødet sitt. «Vær så god,» sa hun. Mannen takket og gikk videre.

Etter en stund kom det et lite barn mot henne. «Hodet mitt fryser,» sa barnet og holdt seg om ørene. Jenta tok av den lille lua si og satte den på barnets hode. «Her, nå blir du varm,» sa hun. Barnet lyste opp og løp glad av sted.

Snart møtte hun et annet barn. «Jeg fryser på armene,» gråt det. Jenta så på den tynne jakka si. Hun knyttet den opp og la den rundt barnets skuldre. «Ta den,» sa hun. «Jeg klarer meg.» Barnet nikket og sluttet å gråte.

Videre på veien sto en jente og holdt rundt seg selv. «Skjørtet mitt er så tynt,» hvisket hun. Da tok den lille jenta av seg kjolen og rakte den til henne. Under kjolen hadde hun bare en lys, enkel underkjole, men hun frøs ikke i hjertet. Den var varmt og godt fordi hun hadde delt.

Nå ble det kveld, og hun kom inn i en stille skog. Trærne sto mørke og høye. Stjernene tentes på himmelen. Da kom enda et lite barn, skjelvende av kulde. «Jeg fryser sånn,» sa barnet og så på henne med store øyne. Jenta visste at det var blitt svart natt, og ingen kunne se henne i mørket. Hun tok et lite pust, så dro hun av seg underkjolen sin også og la den forsiktig rundt barnet. «Her. Bli varm,» sa hun. Barnet smilte og forsvant stille mellom trærne.

Der sto jenta, tomhendt og uten klær, men natten la et mykt teppe av skygge over henne. Hun løftet blikket. Himmelen var så klar. Plutselig begynte stjernene å blinke sterkere, som om de ville si noe. Og så – helt stille – løsnet de en etter en og falt ned som små lysende mynter.

Stjernene ble til blanke sølvmynter som regnet rundt henne. I samme stund fikk hun på seg en ny, fin linkjole som skinte som morgendugg. Den passet henne akkurat. Hun lo av glede, strakte hendene ut og samlet stjernemyntene i fanget.

Da morgenen kom, hadde jenta mange mynter. Hun var ikke fattig lenger. Hun kjøpte mat og et lite hus, og hun frøs aldri mer. Men hun glemte aldri hvordan det føltes å gi. Derfor delte hun videre, vennlig og rolig, hver gang hun møtte noen som trengte hjelp.

Slik levde hun godt alle sine dager. Og når hun så opp på nattehimmelen, blinket stjernene ekstra varmt, som om de husket den lille jenta som delte alt hun hadde.