For lenge siden, i en liten hytte ved kanten av en dyp, mørk skog, bodde en fattig husmann og hans tre sønner. Den yngste het Halvor. Han var snill og sterk, men han satt ofte og stirret i det fjerne og drømte. En klar morgen, da solen skinte klart på snøen og isen, så Halvor noe langt borte som glimtet som ild på en fjelltopp. "Hva er det som glitrer der borte?" spurte han.

"Folk kaller det Soria Moria slott," sa faren hans. "Men ingen herfra har noensinne funnet veien."

"Da skal jeg prøve," sa Halvor. "Jeg må se Soria Moria med mine egne øyne." Han tok en bunt mat, sa farvel og dro av sted nedover veien.

Halvor gikk og gikk, over åser og gjennom furuskoger, til skoene var tynne og vinden bet i kinnene. Til slutt møtte han en gammel mann med langt skjegg og vandrestokk.

"Hvor går du, gutt?" spurte den gamle mannen.

"Til å finne Soria Moria slott," sa Halvor.

"Det er et modig ønske," sa den gamle mannen og smilte. "Følg denne stien til du kommer til et stort slott. Inne er en prinsesse, men et troll med tre hoder bor der. Hvis du drikker fra trollets horn, vil du bli sterk nok til å svinge sverdet hans. Vær rask, og ikke vær redd."

Halvor takket ham og gikk videre. Snart så han et stort slott. Inne møtte en vakker prinsesse ham og la en finger på leppene.

"Hysj! Gjem deg under sengen. Et trehodet troll bor her," hvisket hun. "Når det kommer hjem, vil det snuse og brøle. Når det drikker fra hornet, ta det og drikk tre slurker selv. Ta så sverdet hans og hogg av hodene, men sørg for å ta alle tre, ellers vil de vokse igjen."

Snart tordnet trollet inn. "Fi, fai! Jeg lukter blodet til en kristenmann!" brølte det.

"Gjør du?" sa prinsessen lett. "Det er bare lukten av den siste du spiste." Hun satte hornet foran det. Trollet tok en lang slurk. Halvor suste ut, tok hornet og drakk tre store slurker. Styrken strømmet gjennom armene hans som en elv. Han grep trollets sverd. Trollet stupte mot ham, men Halvor svingte en gang, to ganger, tre ganger—ned tumlet ett hode, så et annet, så det siste. Trollet falt med et smell som ristet gulvet.

"Du har reddet meg," sa prinsessen, og gledestårer skinte i øynene. "Hvis du går videre, er det et annet slott der søsteren min holdes av et troll med seks hoder. Ta dette kleet. Når du er sulten, rist det, og det vil gi deg mat."

Halvor hvilte litt, spiste fra det magiske kleet og skyndte seg videre. Ved det andre slottet fortalte den andre prinsessen ham den samme advarselen. Da det sekshodete trollet brøt inn, drakk Halvor fra hornet, kjente styrken strømme gjennom seg, og kjempet fra morgen til lysene brant lavt. Han hogde av alle seks hodene til slutt, og prinsessen var fri.

"Min yngste søster blir holdt i et tredje slott," sa hun. "Hennes hjem er Soria Moria slott, og hun er den vakreste av oss alle. Trollet der har ni hoder. Ta denne kolben med vann. Hvis du blir svak, drikk den, og styrken vil vende tilbake."

Halvor gikk videre igjen, hjertet stødig. Ved det tredje slottet møtte han den yngste prinsessen. Håret hennes skinte som gull i ildlyset, og øynene var så blå som fjorden.

"Du må være modig," hvisket hun. "Det nihodete trollet er villere enn de andre."

Bakken dirret da trollet kom. Det snuste og brølte og svingte en jernklubbe. Halvor drakk fra hornet, og kjempet deretter av all makt. Men ni hoder bet og snappet, og armene ble tunge. Han tok en slurk fra kolben, og styrken steg i ham som sommersol. Han hogget og hogget—ett hode falt, så to, så tre. Fortsatt kjempet trollet. Halvor drakk igjen, løftet sverdet og med et mektig rop hogget han av det siste av de ni hodene. Trollet styrtet på gulvet, og slottet ble stille.

"Nå er jeg fri," sa den yngste prinsessen. "Kom med meg til Soria Moria slott, der faren min er konge." Hun ga Halvor en ring. "Denne ringen er vår trolovelse. Hold den nær."

De dro av sted sammen. De to eldre prinsessene gikk til sine egne hjem, mens Halvor og den yngste seilte med skip og gikk langs veien til gylne spir reiste seg foran dem i kveldslyset. Soria Moria slott skinte så klart at det virket vevd av solstråler.

Kongen ønsket Halvor velkommen med varme og undring. Han lyttet til alt som hadde skjedd og sa: "Du har gjort gjerninger verdt å synge om. Du skal ha min datter til brud." Det var fest og glede, og Halvor og prinsessen ble forlovet.

Etter noen dager sa Halvor: "Kan jeg dra hjem og fortelle foreldrene mine hvor jeg er? Jeg vil komme tilbake snart."

Prinsessen tok hendene hans. "Du kan dra, men pass deg. Ikke sett deg ned for å hvile med fremmede på veien, og ikke la noen legge en hånd på hodet ditt. Det er hekseri i verden, og det stjeler minner."

"Jeg vil huske," lovet Halvor, og han dro av sted med et gladt hjerte.

Han gikk og gikk til han ble sliten og satte seg på en stein ved et veikryss. Langs veien kom en gammel kone med krokete rygg og en kam i hånden.

"Du er sliten, gutt," sa hun søtt. "La meg glatte håret ditt; det vil lette hodet ditt."

Halvor husket prinsessens advarsel, men han var så sliten, og konen virket så forsiktig. Hun rørte hodet hans med kammen—og med en gang falt en tåke over tankene. Han glemte slottet, kongen, prinsessen, ringen—alt. Han fant veien hjem, men for ham var det som om han aldri hadde dratt. Med tiden ble han lovet til en bondedatter, og bryllupsdagen ble satt.

Ved Soria Moria slott kjente prinsessen en uro i hjertet. "Jeg må finne ham," sa hun. Hun beordret et skip og seilte til landet der Halvor bodde. Hun kledde seg i en vanlig kappe og leide et rom i det beste huset i byen, og sendte så bud om at en storslått fest skulle holdes og alle var velkomne.

Alle kom, Halvor blant dem. Prinsessen sto opp foran gjestene og sa: "Jeg vil fortelle en historie. Lytt, og si om du kjenner den." Da fortalte hun, fra begynnelse til slutt, hvordan en modig gutt hadde frigjort tre prinsesser, drept troll med tre, seks og ni hoder, og kom til slutt til Soria Moria slott.

Mens hun snakket, begynte Halvors hjerte å banke. Tåken lettet. Da hun fortalte hvordan prinsessen hadde gitt gutten en ring, grep Halvor sin egen hånd—og der var ringen, skinnende som om den aldri hadde forlatt ham. I det øyeblikket strømmet minnet tilbake som en elv som bryter demningen.

Han sprang opp på føttene. "Min prinsesse!" ropte han. "Nå husker jeg. Tilgi meg! Det var hekseri som stjal forstanden min."

Prinsessen smilte og rakte ut hendene. "Jeg visste du ville komme tilbake til deg selv."

Bondedatteren så hva som hadde skjedd og forsto at det ikke var noen vits i å stå i veien for et slikt bånd. Så Halvor og prinsessen vendte tilbake til Soria Moria slott sammen. Bryllupet deres varte mange dager, med musikk og dans under haller av gull, og historiene om Halvors modige gjerninger ble fortalt i år og år etter.

Den gamle konen og kammen hennes ble aldri sett igjen. Men folk sier at hvis du noensinne ser Soria Moria skinne på en fjern ås, sett føttene støtt på veien og hold løftet ditt, og du vil komme trygt til hjertets ønske.