Solegget
Dypt inne i den grønne skogen bodde en liten alvejente. Hun danset i solstrålene, lekte med maurene og gjemte seg under store blader når regnet kom. En morgen, da mosen glitret av dugg, fikk hun øye på noe merkelig.
I mosen lå en rund, gyllen kule. Den lyste som en liten sol! Alvejenta holdt pusten. «Å! Sola har lagt et egg,» hvisket hun. «Et solegg!»
Hun ropte på vennene sine. Maurene kriblet fram. En frosk hoppet nysgjerrig nærmere. En firfisle strakte hals, og et ekorn skvatt ned fra grenen. Små fugler satte seg i en ring. Alle stirret på den glatte, oransje kulen.
«Vi må passe på det,» sa alvejenta. «Når det klekker, kommer det en liten sol ut!» Alle nikket høytidelig. De trillet forsiktig solegget over til en myk seng av mose. Ekornet holdt halen som et tak, frosken passet på med store øyne, og maurene gikk vakt rundt og rundt.
Men kråka hadde sett noe skinnende der nede. «Kra! Det der vil jeg ha!» Den stupte ned og hakket. Alvejenta og vennene jaget den bort med rop og vifting, men i spetakkelet begynte solegget å trille. Rull, rull—rett ned fra en liten stein! Plopp! Det sprakk.
Alle ble stille. Ut rant gyllen saft som duftet av sol og blomster. Alvejenta rørte ved den. «Det er søtt!» hvisket hun, og våget en liten smak. «Å, så godt!» Frosken tørket forsiktig opp en dråpe med tungen, ekornet nippet, fuglene smakte, og firfisla bet i en myk båt av fruktkjøtt. «Det er som å spise solskinn,» sa alvejenta og lo, litt trist og litt glad. «Men hvor er den lille sola som skulle klekke?»
Da lød en klar fløytetone fra skogbrynet. En gul fugl landet på en gren over dem. «God dag,» sa han. «Jeg er Pirol. Dere har ikke funnet et soleegg. Det der er en appelsin.»
«En app—hva for noe?» spurte frosken. «En frukt,» svarte Pirol mildt. «I land langt i sør vokser trær fulle av slike gyldne kuler. Noen mennesker må ha mistet denne på veien, og så trillet den hit til dere.»
Alvejenta så opp med store øyne. «Finnes det trær som bærer små soler? Kan jeg få se?»
«Ja,» sa Pirol. «Sett deg på ryggen min.» Alvejenta vinket til vennene sine og holdt seg godt fast. Vingene bar dem over graner og sjø, over enger og byer. Luften ble mildere, himmelen ble høyere og blåere, og snart skimtet de blått hav og hvite hus.
De fløy over en hage der trærne sto tunge av oransje frukter. Duften var søt og frisk. Pirol landet i skyggen av et tre. Alvejenta strøk over en appelsin som hang mellom blanke blader. «Så dette er soleggets land,» hvisket hun forundret. Hun fikk smake en hel og rund frukt som var plukket rett fra grenen. Saften var som varm sol på tungen.
«Husk,» sa Pirol, «sola gir varme, og varmen gir fruktene sødme. Derfor smaker de som solskinn.» Alvejenta nikket. Hun så seg rundt en siste gang på de gyldne trærne, før hun og Pirol satte kursen hjemover.
Da de landet i skogen, løp alle vennene til. «Fortell! Fortell!» ropte de. Alvejenta fortalte om havet, om de hvite husene og om trærne som bar små soler. «Solegget vårt var en appelsin,» sa hun. «Den kom langveisfra, og vi delte den. Slik delte vi litt av sola også.»
Skogen sukket fornøyd. Fuglene sang kveldsanger. Alvejenta la seg i mosen og tenkte på det store, varme landet i sør. Nå visste hun at verden er full av gaver fra sola—noen ganger ruller de helt inn i skogen.
