Smaragdbyen i Oz

På en støvete gård i Kansas var livet blitt tungt for Dorothy, tante Em og onkel Henry. Avlingene slo feil, og banken truet med å ta gården. Dorothy tenkte på vennene sine i Oz og skrev til prinsesse Ozma for hjelp. Da Ozma så sorgen deres i det magiske bildet sitt, løftet hun hånden – og i samme øyeblikk sto Dorothy, tante Em og onkel Henry midt i den skinnende Smaragdbyen.

De ble tatt imot av Ozma, den lille kloke herskeren, og vennene Dorothy hadde savnet: Fugleskremselet, Blikktømmerhuggeren, den feige Løven, den Sultne Tigeren og Trollmannen av Oz. «I Oz bruker vi ikke penger,» forklarte Ozma mildt. «Alle har det de trenger, og alle gjør arbeid de liker.» Tante Em pustet ut for første gang på lenge. De fikk et koselig, grønt hus med en liten hage, og onkel Henry fikk verktøy og jord å stelle. Snart lo tante Em over en gryte med suppe mens Dorothy og Toto løp lykkelige i sollyset.

«Nå vil jeg vise dere landet vårt,» sa Ozma en morgen. Hun kalte frem en glitrende rød vogn, trukket av den feige Løven og den Sultne Tigeren, som svanset stolte avgårde. Dorothy, tante Em, onkel Henry og Trollmannen satte seg opp, mens Fugleskremselet danset ved siden av og Blikktømmerhuggeren klirret vennlig med tinnbena.

Først besøkte de frøken Cuttenclip, som klippet papirfigurer så nøyaktig at de ble levende. Små papirdamer bukket, og papirsoldater marsjerte uten å rufse seg. «Trå forsiktig,» sa frøken Cuttenclip, «ellers krøller dere kjolene deres.» Tante Em lo og holdt skjørtet sitt tett inntil seg.

Så kom de til Fuddles-landsbyen. Folk der var som puslespill. Hver gang de ble skremt, falt de fra hverandre i biter. «Å, kjære,» sa Dorothy, «la oss hjelpe!» Hun og Ozma la bitene tålmodig sammen til hele fjes og armer igjen. Fuddles-folket takket, men falt straks fra hverandre av ren begeistring, og vennene listet seg videre før de måtte pusle alle på nytt.

I Utensia var alle innbyggerne kjøkkenredskaper. En blank konge, Kong Skjærer, klirret på tronen sin. «Velkommen,» klang han, «men ikke spis her. Vi blir nervøse av smatting.» Panner viftet og skjeer bøyde seg høflig. Vognfølget nikket og trillet videre, mens Trollmannen hvisket til Dorothy at han aldri hadde sett en by der tallerkener sladrer.

I Bunbury og Bunnybury ble det enda mer pussig. I Bunbury levde det smilende bakverk: boller med rosinøyne og kaker med sukkerpynt. «Se, men ikke smak,» sa Ozma. «De vil helst slippe å bli frokost.» I Bunnybury bar små kaniner gylne kroner. Kaninkongen var svært høytidelig, men Dorothy smilte og sa: «Kanskje det er bedre å være snill enn stiv?» Etter litt tenkning lot kongen vanlige kaniner hoppe inn og ut av palasset som de ville. «Det føles lettere,» innrømmet han og gjorde en liten sprett.

De reiste gjennom Rigmorland, hvor alle snakket i endeløse rundinger. «Vi skal forklare, og forklare, og forklare,» begynte en mann, og de rakk aldri til poenget. Hos Bekymringene gråt og angstet folk over alt mulig: sola var for lys, vinden for svak. «Kom,» sa Ozma, «vi lar dem være i fred,» og vennene rullet forsiktig videre.

Hos Blikktømmerhuggeren fikk de hvile i et slott av skinnende tinn, og han viste stolt hjertet han en gang hadde fått. «Å ha et hjerte er å være snill,» sa han, «selv om man må pusse det ofte.» Fugleskremselet tok dem med til kornmarkene sine og fortalte vitser så gode at selv den Sultne Tigeren lo.

Men dypt under jorden knurret Nomekongen Roquat. Han misunte Oz alt som glitret, særlig Smaragdbyen. «Jeg vil ha smaragdene! Jeg vil styre Oz!» brølte han. Han sendte general Guph ut for å finne forbundsfeller. Først dro Guph til Vimsene, store, sterke vesener med ørsmå hoder som de skjulte under enorme masker. Så besøkte han de fryktinngytende Growleywogene, og til slutt Phanfasmer, mørke skapninger som kunne lure andre med skremmende syner. Alle gikk motvillig med, for Guph lovet dem rikdom og ære.

«Vi skal grave en tunnel under den Dødelige Ørkenen,» sa Guph. «Så marsjerer vi rett inn i hjertet av Oz!» De gravde og gravde, dypere for hver dag. Ingen i Oz så dem – bortsett fra én.

Hos Glinda den gode sto den store Boken som skriver alt som skjer. Da Glinda bladde, leste hun: «Nomekongen graver en hemmelig tunnel for å invadere Oz.» Hun sendte bud til Ozma og Trollmannen. «Vi skal ikke såre noen,» sa Glinda mildt, «men vi skal stanse dem.» Hun samlet ørkensand som er farlig å krysse, og med kloke trylleord fylte hun den skjulte tunnelen med fin, tørr sand som venter på et eneste brudd i veggen.

Den dagen Nomekongens hærer nådde tunnelens ende, jublet Guph. «Fremad!» Whimsies justerte de store maskene sine. Growleywogene trampet. Phanfasmer hvisket kalde trusler. De slo gjennom den siste barrieren – og med et brus raste ørkensanden inn! Den surklet og fylte gangene, hveset i lunger og øyne. «Tilbake!» ropte Guph, men alliansen ble til skrik og kaos. Phanfasmer forsvant i skygger. Whimsies mistet de store hodemaskene. Growleywogene tumlet, og Nomekongen stampet av raseri mens han løp. Sandstormen jaget dem hele veien hjem, og da den stilnet, forseglet Glinda og Ozma tunnelen for alltid.

I Smaragdbyen pustet alle lettet ut. «Ingen ble skadet,» sa Ozma, «og Oz er trygt.» Tante Em og onkel Henry holdt Dorothy i hendene. «Vi er lykkelige her,» sa onkel Henry, og så opp på de grønne spirene. Ozma nikket. «For å beskytte landet vårt, skal Oz skjules for verden utenfor. Ingen fremmede veier, ingen tilfeldige porter. Bare vennskap som allerede finnes.» Hun sa de hemmelige ordene, og fra den dagen var Oz usynlig for nysgjerrige øyne.

Dorothy, tante Em og onkel Henry ble boende i det grønne huset. Dorothy besøkte venner, lærte mer fra Trollmannen, og hjalp Ozma når noen trengte råd eller et smil. Fugleskremselet fortalte nye vitser, Blikktømmerhuggeren polerte hjertet sitt, og den feige Løven øvde seg på å være modig – og var det, når det virkelig gjaldt.

Slik levde de i fred, med åpne dører og varme hjerter. Oz forsvant kanskje fra kartene våre, men ikke fra Dorothys liv. Og hvis du noen gang drømmer om grønne tårn og vennlige veier, er det kanskje fordi Smaragdbyen fortsatt skinner, et sted bare de snilleste øynene kan se.