Slik fikk hvalen sin trange hals
Det var en gang, for lenge siden, at det bare fantes én Hval i hele havet. Han var så sulten, og han spiste så mye, at han spiste opp nesten all fisken. Han svømte med munnen vid åpen, og alt som for inn, slukte han hel. Stor fisk, liten fisk, lang fisk, kort fisk – alt! Til slutt lå det bare én liten fisk igjen, en bitte liten en, men klok som bare det. Den kalte de Den Kloke Fisken.
Hvalen sirklet rundt den lille fisken. «Nå spiser jeg deg også,» brummet Hvalen.
«Vent!» pep Den Kloke Fisken. «Hvis du lover, på tro og ære, ikke å spise meg, skal jeg fortelle deg hvor du kan få noe helt annet. Ikke fisk, men noe mer… mettende.»
Hvalen var nysgjerrig og veldig, veldig sulten. «Jeg lover,» sa han. «Jeg skal ikke spise deg.»
«Da skal du svømme til 50 grader nord og 40 grader vest,» sa Den Kloke Fisken, som visste mer enn de fleste. «Der finner du en mann på en liten flåte. Han er skipbrudden. Han er en mann med uendelige knep og klokskap. Men han er også alene, og du kan svelge ham hel.»
Hvalen ristet på den store, glatte ryggen, svippet med halen og skjøt av gårde gjennom havet. Han fant stedet – 50 grader nord, 40 grader vest – og der, akkurat som Den Kloke Fisken hadde sagt, fløt en liten flåte med en sjømann på. Sjømannen padlet rolig og plystret som om ingenting var galt. Han hadde bukseseler som glinset i sola, og øynene hans glitret av påfunn.
«Middag!» brummet Hvalen, åpnet den enorme munnen og slukte både flåte og mann i ett eneste, glupsk svelg.
Så var det mørkt og vått og ganske ekkelt inni Hvalen. Men sjømannen var ikke en hvilken som helst sjømann. Han var en mann med uendelige knep og klokskap. «Dette duger ikke!» sa han. «Vi får lage litt uro.» Og han begynte å danse. Han stampet sjømannsdans, han hoppet, han trampet, han slo på Hvalens innside med oarene fra flåten. Han rullet rundt og sang høylytt. Det gjorde vondt og bråkete i Hvalens store mage.
«Uff! Au! Hva er dette?» jamret Hvalen og svømte i sirkler. «Gå ut, gå ut, gå ut av meg!»
Men sjømannen fortsatte å danse og trampe og synge og lage leven. Hvalen ble så urolig at han måtte finne Den Kloke Fisken. «Hva skal jeg gjøre?» brummet han. «Jeg har svelget noe som bråker!»
Den Kloke Fisken viftet med halen og sa: «Svøm til nærmeste sandbanke. Gå så grunt at du kan stå, og åpne munnen på vidt gap. Da kommer kanskje bråket ut.»
Hvalen gjorde som han fikk beskjed om. Han skjøv seg inn på en bred, solvarm sandbanke, akkurat så langt inn at bølgene strakte seg og hvisket rundt ham. Han åpnet munnen på vidt gap. «Kom deg ut!» sa han, og pustet salt luft i store skyer.
Sjømannen inne i Hvalen sto stille et øyeblikk og smilte. «Takk,» sa han. «Men før jeg går, må jeg ordne noe.» Han var en mann med uendelige knep og klokskap, husk det. Han tok flåten sin og splittet den til tre solide staver. Så tok han bukseselene sine, som var sterke og seige, og bandt stavene sammen til en stor, flat rist – en skikkelig gitterdør. Med noen raske knuter festet han risten inne i Hvalens hals, på tvers, akkurat der halsen ble trangest.
«Hva gjør du?» buldret Hvalen, som fortsatt holdt munnen åpen fordi Den Kloke Fisken hadde sagt det. Han kunne kjenne noe hardt kile og klemme i halsen.
«Jeg lager en liten forbedring,» sa sjømannen høflig. «Så du husker noe viktig.» Han dro til de siste knutene med bukseselene sine, prøvde risten med hånden – den satt som støpt – og skjøv seg elegant ut gjennom den åpne munnen, ned på den varme, våte sanden.
Sjømannen viftet vann av klærne og bukket. «Nå skal du høre, store Hval,» sa han. «Fra i dag av kan du ikke svelge noe stort. Bare småting. Småfisk og småkryp. Den risten der inne, den sitter. Og hvis du noen gang skulle tenke på å svelge en mann igjen – en mann med uendelige knep og klokskap – så vet du hvordan det går.»
Hvalen prøvde å svelge en stor tangklase for å teste, men risten sa stopp. Han prøvde en stor fisk, men risten sa nei. Så svelget han en håndfull bitte små fisk – og de smatt fint forbi. «Å,» sa Hvalen, litt skamfull og litt lettet. «Det blir smått for meg fra nå av.»
«Det stemmer,» sa Den Kloke Fisken og nikket fra bølgekanten. «Et løfte er et løfte, og klokskap er klokskap.»
Sjømannen, som var trygg på sandbanken, vinket farvel. Han tok bukseselene sine? Nei – de var knyttet godt fast inne i Hvalens hals, og der måtte de bli. Han fant en ny bit drivved til belte og begynte å gå langs stranden på jakt etter et nytt skip og nye eventyr. For slike menn finner alltid en vei.
Hvalen skubbet seg forsiktig ut fra sandbanken, dypere og dypere, og forsvant inn i det blå. Han svømte roligere etter det. Han glemte aldri risten, og han glemte aldri at han hadde lovet Den Kloke Fisken noe. Han holdt seg til smått bytte, slik hvaler gjør den dag i dag, og han brummet mindre og sang mer.
Og slik, mine venner, fikk hvalen sin trange hals. Ikke fordi den alltid var sånn, men fordi en liten fisk var klok, og en sjømann var full av uendelige knep og klokskap, og fordi et løfte holdt hele veien til 50 grader nord og 40 grader vest – og tilbake igjen.
