Skjortekragen

Det var en gang en svært fin skjortekrage. Han bodde i en skuff hos en ung herre og var så hvit og stiv at han syntes han var den viktigste i hele kommoden. "Jeg holder herrens hode høyt og hans hals rett," pleide han å si. "Hvem kan være mer fornem enn jeg?"

En dag kom skuffen på gløtt, og ved siden av ham lå et nydelig silkebånd med spenne. Det var et strømpebånd. Skjortekragen bøyde seg så mye han kunne og hvisket: "Frøken, De er like blank og fin som jeg. Skal vi passe sammen?"

Strømpebåndet strammet seg. "Takk for oppmerksomheten," sa hun høflig, "men jeg har arbeid å gjøre. Jeg holder noe oppe hele dagen. Og forresten, jeg er bundet til noen andre – til min egen strømpe."

"Bundet!" sa skjortekragen og sukket dypt. "Akk, kjærlighetens bånd! Men jeg er ikke den som gir opp. Jeg er altfor fin til det."

Så kom vaskedagen. Skjortekragen ble båret ut i vaskefatet. Vannet var varmt og såpen skummet. "For en herlig bryllupsbad!" ropte han. "Dette må være forberedelsen til mitt store selskap. Hvit suppe til brudgom, det er klart!"

Vaskekona skrubbet og skylte. «Sannelig blir De klar til noe,» sa hun og gnikket. Skjortekragen lo kokett. «En slik interesse! Alle vil ha del i min lykke.»

Så kom saksen. Den åpnet og lukket seg i et raskt klipp-klipp, og tok små løse tråder fra kragen.

«Å, Deres nåde!» sa skjortekragen. «For et livlig dansemenneske De er! De danser så nær meg at jeg nesten mister pusten.»

«Jeg danser ikke,» svarte saksen tørt. «Jeg gjør meg nytte: klipper av det som stikker ut.» Klipp! En tråd til røk. «Au!» pep kragen. «Man trenger ikke være så ivrig når man frier!»

Neste som kom, var synålen med tråd. Hun gikk rett gjennom kragen, inn og ut, og etterlot små prikker.

«Hvilken smekker dame!» sa kragen og blunket så godt han kunne. «De syr meg fast til et liv i eleganse, ikke sant? Et lite belte om mitt hjerte?»

«Jeg syr, fordi noe må holdes på plass,» svarte nålen, «og jeg stikker der det trengs.» Hun stakk igjen. «Au!» ropte kragen. «Det er litt vel skarpt for en første dans!»

Så ble han dypdyppet i stivelse. Den var hvit og tyktflytende, og kragen følte seg straks viktigere. «For en fin brudesuppe!» sa han stolt. «Alt dette må være for min skyld. Snart kommer bryllupet!»

Til slutt kom strykejernet. Det suste nedover kragen – varmt, tungt og helt uten dikkedarer.

«Jeg brenner! Jeg brenner!» ropte kragen. «For en glødende kjærlighet! De må nok være en enke, med det trehåndtaket og den alvorlige mine – så erfart i kjærlighetens ild!»

Strykejernet svarte ikke; det gled bare fram og tilbake, jevnet ut hver krøll og gjorde kragen stiv og rank. «Straff og kjærlighet er tydeligvis det samme,» sukket kragen dramatiske. «Alle er fra seg av beundring!»

Da alt var tørt og klart, ble kragen lagt på den unge herrens skjorte. «Nå,» sa kragen til neste og beste den møtte – en liten kam – «nå har jeg vært forlovet både med en danser (saksen), en fin frøken (nålen) og en brennhet enke (strykejernet). Alle var voldsomt opptatt av meg.» Kammen harket. «Jeg gjør bare mitt arbeid,» sa den stille. Men kragen hørte bare sin egen stemme.

Dager og uker gikk. Kragen ble brukt, vasket, stivet og strøket igjen og igjen. Han skrøt hele tiden av sine «beundrere». «Det er noe ved meg,» sa han. «Noe opphøyet. Man kan liksom ikke la meg være i fred.»

Men tiden tærer selv på de stiveste. En dag revnet kragen. «Et dramatisk kjærlighetssår!» jamret han. «For mye lidenskap!» Vaskekona så nøkternt på ham. «Du er utslitt,» sa hun, og la ham i filleposen.

«Filleposen!» gispet kragen. «Et rom for bare de mest utvalgte, vil jeg tro – et sted for dem som har levd fullt og høytidelig.» Rundt ham lå gamle filler, filler med flekker, filler uten navn. Ingen svarte ham. Han fortsatte likevel: «Jeg har levd et liv de andre bare kan drømme om.»

Så bar det av gårde til papirmøllen. Filler ble kokt og stampet, vasket og vispet, helt til alt var en hvit masse. «For en fornem behandling!» sa kragen stolt, midt i plasket. «Klart man lager noe utsøkt av meg!»

Massen ble brettet ut til fine, hvite ark. De tørket i vinden og ble glatte under press. «Jeg er blitt enda hvitere og finere,» smilte kragen. «Naturligvis.»

Til slutt kom arkene til trykkeriet. Store, svarte bokstaver kysset papiret. De satte seg som små spor etter støvler i snø, og ordene ble til setninger, setningene til en historie.

«Hør nå her!» jublet kragen – som nå var blitt papir – «nå skal verden endelig få vite om mitt liv! Min reise fra skuff til salong, fra vaskefat til storhet!»

Og hva sto det på arket? Jo, akkurat dette: Historien om en skjortekrage.

Kragen, som alltid hadde tatt alt som en hyllest, glødet av tilfredshet. «Endelig,» hvisket han. «Verden trykker min fortelling. Det er som jeg alltid har sagt: Noen er bare født til å være viktige.»

Og slik endte skjortekragen der han alltid hadde ønsket å være: på trykk – hvit, stiv og like selvgod som før. For noen lærer av livet, men den som bare hører sin egen skryt, hører sjelden sannheten.