Ved siden av en skog, i et land langt borte, rant en fin bekk, og ved bekken sto en mølle. Møllerens hus lå tett ved, og mølleren, du må vite, hadde en veldig vakker datter. Hun var dessuten både skarp og smart, og mølleren var så stolt av henne at han en dag fortalte kongen i landet, som pleide å jakte i skogen, at datteren hans kunne spinne gull av halm. Nå var denne kongen svært glad i penger, og da han hørte møllerens skryt ble grådigheten vekket. Han sendte bud på at jenta skulle bli brakt til ham. Så ledet han henne til et kammer i palasset der det lå en stor haug med halm, ga henne et spinnehjul og sa: "Alt dette må spinnes til gull før morgenen, hvis du elsker livet ditt." Det var forgjeves at den stakkars jenta sa at det bare var et dumt skryt fra faren, for hun kunne jo ikke gjøre noe slikt som å spinne halm til gull. Kammerdøren ble låst, og hun ble forlatt alene.

Hun satte seg i et hjørne av rommet og begynte å beklage sin harde skjebne, da plutselig døren åpnet seg. En rar liten mann hinket inn og sa: "God morgen til deg, min gode jente; hva gråter du for?" "Akk!" sa hun. "Jeg må spinne denne halmen til gull, og jeg vet ikke hvordan." "Hva vil du gi meg," sa nissen, "for å gjøre det for deg?" "Halskjeden min," svarte jenta. Han tok henne på ordet, satte seg ned til hjulet og plystret og sang:

"Rundt omkring, rundt omkring, Se og behold! Snurr bort, snurr bort, Halm til gull!"

Og rundt omkring gikk hjulet muntert. Arbeidet var raskt gjort, og halmen var alt spunnet til gull.

Da kongen kom og så dette, var han sterkt forbauset og fornøyd. Men hjertet hans ble enda mer grådig etter vinning, og han stengte den stakkars møllerens datter inne igjen med en ny oppgave. Da visste hun ikke hva hun skulle gjøre, og satte seg ned nok en gang for å gråte. Men dvergen åpnet snart døren og sa: "Hva vil du gi meg for å gjøre oppgaven din?" "Ringen på fingeren min," sa hun. Så tok den lille vennen ringen, begynte å arbeide ved hjulet igjen og plystret og sang:

"Rundt omkring, rundt omkring, Se og behold! Snurr bort, snurr bort, Halm til gull!"

Til lenge før morgenen var alt gjort igjen.

Kongen var sterkt henrykt over å se all denne glitrende skatten, men likevel hadde han ikke nok. Så tok han møllerens datter til en enda større haug og sa: "Alt dette må spinnes i natt; og hvis det er gjort, skal du bli min dronning." Så snart hun var alene kom dvergen inn og sa: "Hva vil du gi meg for å spinne gull for deg denne tredje gangen?" "Jeg har ingenting igjen," sa hun. "Da si at du vil gi meg," sa den lille mannen, "det første lille barnet du kan få når du er dronning." "Det kan aldri bli," tenkte møllerens datter. Siden hun ikke visste noen annen måte å få oppgaven gjort på, sa hun hun ville gjøre det han ba om. Rundt gikk hjulet igjen til den gamle sangen, og mannikinen spant haugen nok en gang til gull. Kongen kom om morgenen, og da han fant alt han ville, ble han tvunget til å holde sitt ord. Så giftet han seg med møllerens datter, og hun ble virkelig dronning.

Ved fødselen av sitt første lille barn var hun veldig glad, og glemte dvergen og hva hun hadde sagt. Men en dag kom han inn i rommet hennes, der hun satt og lekte med babyen sin, og minnet henne om avtalen. Da sørget hun sterkt over ulykken sin, og sa hun ville gi ham all rikdommen i kongeriket hvis han bare ville la henne slippe. Men forgjeves. Til slutt myket tårene hennes ham opp, og han sa: "Jeg vil gi deg tre dagers frist, og hvis du i løpet av den tiden forteller meg navnet mitt, skal du få beholde barnet ditt."

Nå lå dronningen våken hele natten og tenkte på alle de rare navnene hun noensinne hadde hørt. Hun sendte også budbringere over hele landet for å finne nye. Neste dag kom den lille mannen, og hun begynte med TIMOTHY, ICHABOD, BENJAMIN, JEREMIAH og alle navnene hun kunne huske. Men til hver og en av dem sa han: "Frue, det er ikke navnet mitt."

Den andre dagen begynte hun med alle de komiske navnene hun hadde hørt om, HJULBEIN, PUKKELRYGG, KROKSKANK og så videre. Men den lille gentlemannen sa fortsatt til hvert eneste av dem: "Frue, det er ikke navnet mitt."

Den tredje dagen kom en av budbringerne tilbake og sa: "Jeg har reist to dager uten å høre om andre navn. Men i går, da jeg klatret opp en høy ås, blant trærne i skogen der reven og haren byr hverandre god natt, så jeg en liten hytte. Foran hytta brant et bål, og rundt bålet danset en morsom liten dverg på ett ben og sang:

'Munter skal festen jeg lage. I dag skal jeg brygge, i morgen bake, Munter skal jeg danse og synge, For neste dag vil en fremmed bringe. Lite drømmer min dame Rumpelstiltskin er mitt navn!'"

Da dronningen hørte dette hoppet hun av glede, og så snart den lille vennen kom, satte hun seg ned på tronen sin og kalte hele hoffet rundt for å nyte moroa. Barnefrøkenen sto ved siden av henne med babyen i armene, som om den var helt klar til å bli gitt opp. Da begynte den lille mannen å klukke ved tanken på å ha det stakkars barnet og ta det med hjem til hytta i skogen. Han ropte ut: "Nå, dame, hva er navnet mitt?" "Er det JOHN?" spurte hun. "Nei, frue!" "Er det TOM?" "Nei, frue!" "Er det JEMMY?" "Det er det ikke." "Kan navnet ditt være RUMPELSTILTSKIN?" sa damen lurt. "Noen heks fortalte deg det!—noen heks fortalte deg det!" ropte den lille mannen, og dunket høyre foten i et raseri så dypt inn i gulvet at han ble tvunget til å ta tak i den med begge hender for å trekke den ut.

Da gjorde han sitt beste for å komme seg bort, mens barnefrøkenen lo og babyen kråket. Hele hoffet hånte ham for å ha hatt så mye trøbbel for ingenting, og sa: "Vi ønsker deg en veldig god morgen og en munter fest, herr RUMPELSTILTSKIN!"