Rødhette

Det var en gang en liten jente som alle likte veldig godt. Særlig var bestemoren hennes glad i henne, og en dag sydde hun en hette av mykt, rødt stoff. Jenta ble så fin i den at hun nesten aldri tok den av. Snart kalte alle henne bare Rødhette.

En morgen sa moren: "Bestemoren din er litt svak i dag. Gå til henne med denne kaken og denne lille krukken med smør. Hils fra meg, vær høflig, og gå rett dit. Ikke stans for å leke, og snakk ikke med fremmede."

Rødhette lovet å gjøre som moren sa. Hun la kaken og smøret i kurven, tok den røde hetten på og gikk av gårde mot skogen der bestemor bodde, et lite stykke bortenfor møllen, i det første huset i landsbyen på den andre siden.

Skogen var lys og grønn, og fuglene sang. Rødhette gikk muntert på stien. Hun visste ikke at en ulv hadde fått øye på henne mellom trærne. Ulven var veldig sulten, men han visste at det i nærheten bodde vedhuggerne som kunne komme løpende hvis han gjorde noe dumt. Derfor bestemte han seg for å være listig.

Han kom bort til Rødhette og sa med vennlig stemme: "God dag, lille frøken. Hvor skal du hen så tidlig?"

"Til bestemoren min," sa Rødhette, som ikke visste at det er farlig å snakke med ulver. "Hun bor på den andre siden av skogen, et lite stykke bortenfor møllen, i det første huset i landsbyen. Jeg skal ta med en kake og en liten krukke smør til henne."

"Det var snilt av deg," sa ulven. "Ser du hvor vakkert alt er i dag? Hør som småfuglene synger! Plukk noen blomster til bestemoren din; hun blir glad. Skal vi se hvem av oss som kommer først? Jeg går denne veien, og du kan gå den andre."

Ulven pekte, bukket høflig og forsvant i full fart på den korteste stien gjennom skogen. Rødhette, som ikke ante uråd, begynte å plukke buketter og løpe etter sommerfugler. Hun bøyde seg for å samle nøtter og lo for seg selv, for hun tenkte at bestemor ville bli så glad for både blomster og besøk.

Mens Rødhette stanset her og der, løp ulven rett til bestemors hus og banket på døren.

"Hvem er det?" ropte bestemor med svak stemme.

"Det er jeg, Rødhette," svarte ulven, og forsøkte å gjøre stemmen lys. "Jeg kommer med en kake og en liten krukke smør til deg fra mor."

"Trekke i snoren, min kjære, så går lukkeren opp," sa bestemor.

Ulven trakk i snoren, døren åpnet seg, og han sprang inn. Ett, to! Uten et ord slukte han den stakkars bestemoren. Deretter lukket han døren, tok på seg hennes nattlue, la seg godt under dynen og ventet.

Om ikke lenge kom Rødhette til huset. Hun banket forsiktig på døren.

"Hvem er det?" lød stemmen innenfra.

"Det er jeg, Rødhette. Jeg har med kake og en liten krukke smør til deg, bestemor."

"Trekke i snoren, min kjære, så går lukkeren opp," sa ulven og prøvde å høres gammel og varm ut.

Rødhette trakk i snoren og gikk inn. Hun syntes det var rart i rommet. Det var så stille, og bestemor hadde trukket dynen helt opp under haken. Rødhette gikk nærmere sengen.

"Å, bestemor," sa hun, "så rar du ser ut i dag!"

"Det er fordi jeg er litt dårlig, mitt barn," svarte ulven, fortsatt gjemt under luen og dynen.

Rødhette la fra seg kurven og kom enda nærmere.

"Bestemor, for en stor hatt – og for noen store ører du har!"

"Det er for at jeg skal kunne høre deg bedre, mitt barn."

"Men bestemor, for noen store øyne du har!"

"Det er for at jeg skal kunne se deg bedre, mitt barn."

"Og bestemor, for noen store hender du har!"

"Det er for at jeg skal kunne klemme deg bedre, mitt barn."

"Men bestemor," hvisket Rødhette, som nå var helt ved sengekanten, "for noen store tenner du har!"

"Det er for at jeg skal kunne spise deg bedre!" brølte ulven, kastet dynen til side og sprang opp. I ett jafs slukte han Rødhette, akkurat som han hadde gjort med bestemoren.

Slik endte det for Rødhette, som hadde stanset for lenge underveis og snakket med en fremmed. I noen skoger finnes det ulver som er lette å kjenne igjen, så barske og brølende at alle holder seg unna. Men det finnes også andre, mer høflige ulver, som smiler, snakker pent og later som de vil deg vel. De er de farligste av alle. Historien lærer oss at barn – særlig de som er høflige og tillitsfulle – ikke må snakke med fremmede på veien, ikke avsløre hvor de skal, og ikke glemme løftet de har gitt. Den søteste stemmen kan tilhøre en ulv.