En klar morgen, mens reven fulgte sin skarpe nese gjennom skogen på jakt etter mat, så han en kråke på en tregren over hodet sitt. Dette var slett ikke den første kråka reven hadde sett. Men det som fanget oppmerksomheten hans denne gangen, og fikk ham til å stoppe og se nøyere etter, var at den heldige kråka holdt en bit ost i nebbet sitt.

"Ikke nødvendig å lete lenger," tenkte den slue reven. "Her er en lekker bit til frokosten min."

Opp travet han til foten av treet der kråka satt, og så beundrende opp mens han sa: "God morgen, vakre skapning!"

Kråka, med hodet på skakke, så mistenksomt på reven. Men hun holdt nebbet sitt tett lukket om osten og svarte ikke på hilsenen hans.

"For en sjarmerende skapning hun er!" sa reven. "Hvor fjærene hennes skinner! For en vakker form og hvilke praktfulle vinger! En så vidunderlig fugl burde ha en svært herlig stemme, siden alt annet om henne er så perfekt. Kunne hun synge bare én sang, vet jeg at jeg ville kalle henne fuglenes dronning!"

Kråka, som lyttet til disse smigrende ordene, glemte all mistanke, og glemte til og med frokosten. Hun ville veldig gjerne kalles fuglenes dronning.

Så hun åpnet nebbet sitt vidt for å gi fra seg sitt høyeste kras, og ned falt osten rett inn i revens åpne munn.

"Takk," sa reven søtt mens han gikk av sted. "Selv om stemmen din er sprukket, har du stemme nok. Men hvor er vettene dine?"