Det var en gang en mann og en kvinne som lenge forgjeves hadde ønsket seg et barn. Til slutt håpet kvinnen at ønsket hennes var i ferd med å bli oppfylt. Fra et lite vindu på baksiden av huset deres kunne man se en storslått hage, full av de vakreste blomster og urter. Hagen var imidlertid omgitt av en høy mur, og ingen torde nærme seg den, for den tilhørte en mektig trollkvinne som var fryktet av hele verden. En dag sto kvinnen ved dette vinduet og så ned i hagen. Der så hun et bed beplantet med den vakreste rapunzel. Den så så frisk og grønn ut at hun lengtet så inderlig etter den at hun visnet helt bort og begynte å se blek og elendig ut. Mannen hennes ble urolig og spurte: "Hva feiler deg, kjære kone?" "Å," svarte hun, "hvis jeg ikke kan spise noe av rapunzelen som er i hagen bak huset vårt, skal jeg dø." Mannen, som elsket henne høyt, tenkte: "Heller enn å la konen min dø, skal jeg hente noe av rapunzelen selv, la det koste hva det vil." I skumringen klatret han over muren og ned i trollkvinnens hage. Han skyndte seg å gripe en håndfull rapunzel og tok den med til kona. Hun laget straks en salat av den og spiste den grådig. Den smakte så godt for henne – så veldig godt – at hun neste dag lengtet etter den tre ganger så mye som før. Skulle han ha noen ro, måtte mannen hennes nok en gang stige ned i hagen. I skumringen lot han seg derfor ned igjen. Men da han hadde klatret ned muren, ble han fryktelig redd, for han så trollkvinnen stå foran seg. "Hvordan våger du," sa hun med sint blikk, "å stige ned i hagen min og stjele rapunzelen min som en tyv? Du skal lide for det!" "Å," svarte han, "la barmhjertighet ta rettferdighetens plass. Jeg gjorde det kun av nødvendighet. Min kone så rapunzelen din fra vinduet og følte en slik lengsel etter den at hun ville ha dødd hvis hun ikke hadde fått noe å spise." Da lot trollkvinnen sinnet sitt mildnes og sa til ham: "Hvis saken er som du sier, vil jeg la deg ta med deg så mye rapunzel du vil, men jeg stiller ett vilkår: Du må gi meg barnet som kona di vil føde; det skal bli godt behandlet, og jeg vil ta vare på det som en mor." Mannen, i sin redsel, samtykket til alt. Da kvinnen ble brakt til sengs, viste trollkvinnen seg straks, ga barnet navnet Rapunzel og tok det med seg.

Rapunzel vokste opp og ble det vakreste barnet under solen. Da hun var tolv år gammel, stengte trollkvinnen henne inne i et tårn i en skog. Tårnet hadde verken trapper eller dør, men helt på toppen var det et lite vindu. Når trollkvinnen ville inn, stilte hun seg under vinduet og ropte:

"Rapunzel, Rapunzel, Slipp ned håret ditt til meg."

Rapunzel hadde praktfullt, langt hår, fint som spunnet gull. Når hun hørte trollkvinnens stemme, løsnet hun de flettede lokkene, viklet dem rundt en av krokene ved vinduet, og da falt håret tjue alen ned slik at trollkvinnen klatret opp langs det.

Etter et år eller to hendte det at kongens sønn red gjennom skogen og passerte tårnet. Da hørte han en sang så sjarmerende at han sto stille og lyttet. Det var Rapunzel, som i ensomheten lot sin søte stemme gjenklinge. Kongens sønn ville klatre opp til henne og lette etter døren til tårnet, men fant ingen. Han red hjem, men sangen hadde rørt hjertet hans så dypt at han hver dag dro ut i skogen og lyttet til den. En gang, da han sto gjemt bak et tre, så han at trollkvinnen kom dit, og han hørte hvordan hun ropte:

"Rapunzel, Rapunzel, Slipp ned håret ditt til meg."

Da slapp Rapunzel ned flettene i håret, og trollkvinnen klatret opp. "Hvis det er stigen man klatrer opp langs, vil jeg også prøve lykken min," sa han. Neste dag, da det begynte å bli mørkt, gikk han til tårnet og ropte:

"Rapunzel, Rapunzel, Slipp ned håret ditt til meg."

Straks falt håret ned, og kongens sønn klatret opp.

Ved første øyekast ble Rapunzel forferdelig redd da en mann, slik hun aldri hadde sett maken til, kom til henne. Men kongesønnen begynte å snakke til henne som en venn og fortalte henne at hjertet hans var blitt så rørt at det ikke hadde latt ham få hvile, og han hadde vært tvunget til å se henne. Da mistet Rapunzel frykten. Da han spurte henne om hun ville ta ham som sin ektemann, og hun så at han var ung og vakker, tenkte hun: "Han vil elske meg mer enn gamle Dame Gothel gjør." Hun sa ja og la hånden i hans. Hun sa: "Jeg vil gjerne dra bort med deg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ned. Ta med deg en hespe silke hver gang du kommer, så skal jeg veve en stige med den, og når den er klar, vil jeg stige ned, og du kan ta meg med på hesten din." De ble enige om at han inntil da skulle komme til henne hver kveld, for den gamle kvinnen kom om dagen. Trollkvinnen la ikke merke til noe av dette, før Rapunzel en gang sa til henne: "Fortell meg, Dame Gothel, hvordan det kommer seg at du er så mye tyngre for meg å dra opp enn den unge kongesønnen – han er hos meg på et øyeblikk." "Å, du onde barn!" ropte trollkvinnen. "Hva hører jeg deg si? Jeg trodde jeg hadde skilt deg fra hele verden, og likevel har du bedratt meg!" I sinne grep hun Rapunzels vakre lokker, viklet dem to ganger rundt venstre hånd, grep en saks med høyre, og snipp, snapp – de ble kuttet av. De vakre flettene lå på gulvet. Og hun var så nådeløs at hun førte stakkars Rapunzel til en ørken, der hun måtte leve i stor sorg og elendighet.

Samme dag som hun kastet ut Rapunzel, festet trollkvinnen imidlertid de avkuttede hårflettene til kroken på vinduet, og da kongesønnen kom og ropte:

"Rapunzel, Rapunzel, Slipp ned håret ditt til meg."

slapp hun håret ned. Kongesønnen steg opp, men i stedet for sin kjæreste Rapunzel, fant han trollkvinnen som stirret på ham med onde og giftige blikk. "Aha!" ropte hun hånlig. "Du ville hente din kjæreste, men den vakre fuglen sitter ikke lenger syngende i redet. Katten har fått den, og vil klore ut øynene dine også. Rapunzel er tapt for deg; du vil aldri se henne igjen." Kongesønnen var fra seg av smerte, og i fortvilelse hoppet han ned fra tårnet. Han slapp unna med livet, men tornene han falt i, stakk ut øynene hans. Slik vandret han, blind, rundt i skogen i årevis. Han spiste ingenting annet enn røtter og bær, og gjorde intet annet enn å klage og gråte over tapet av sin kjæreste. Slik streifet han rundt i elendighet i noen år, og kom til slutt til ørkenen der Rapunzel levde i elendighet med tvillingene hun hadde født, en gutt og en jente. Han hørte en stemme som virket så kjent for ham at han gikk mot den. Da han nærmet seg, kjente Rapunzel ham igjen, falt ham om halsen og gråt.

To av tårene hennes fuktet øynene hans, og de ble klare igjen. Han kunne se med dem som før. Han ledet henne til kongeriket sitt, der han ble mottatt med glede, og de levde lykkelig og fornøyd i lang tid etterpå.