Det var en gang en bonde med tre sønner. De to eldste var sterke og stolte. Den yngste ble kalt Stusslas, for han likte å sitte ved den varme ovnen og skrubbe støvlene sine, og alle trodde han ikke var til mye nytte. Men Stusslas så og lyttet mer enn han snakket.

Hver sankt hansaften skjedde noe merkelig. Bondens fineste eng, tykk av søtt høy, ble slått flat i løpet av én natt, som om en kjempe hadde rullet på den. Bonden vred hendene. "Hvordan skal vi fôre kyrne hvis engen vår er ødelagt?" ropte han. Til slutt sa han: "En av dere må holde vakt når sankt hansaften kommer igjen."

Den eldste sønnen gikk først. Han slipte ljåen, stakk en kniv i beltet og sa han ville vise tyven en ting eller to. Han satt på engen til midnatt. Så begynte bakken å dirre. Den ristet en gang, to ganger, tre ganger, så hardt at gresset bølget som havet og steiner hoppet. Den eldste sønnen kjente tennene rasle. Han hoppet over gjerdet og løp hjem så fort bena bar. Om morgenen var engen knust så flat som en pannekake.

Neste sankt hansaften sa den andre sønnen: "Jeg er modigere enn ham. Jeg skal fikse det." Han satt på engen til midnatt. Jorden skalv en gang, to ganger, tre ganger, enda kraftigere enn før. Den andre sønnen kjente hjertet dunke i halsen. Han klatret bort, og om morgenen var engen ødelagt igjen.

Da den tredje sankt hansaften kom, sa Stusslas lavt: "La meg prøve." Brødrene lo hånlig, men bonden sukket og nikket. Stusslas tok et stykke havrekake og en klump ost og gikk til engen alene. Han satt veldig stille og så på stjernene klatre opp himmelen.

Ved midnatt ristet jorden en gang, to ganger, tre ganger, som torden rullet under føttene hans. Gresset bøyde seg, og en sprekk åpnet seg i åssiden. Ut sprang en stor hest med kobbersadel og -bidsel, og ved siden lå en drakt av kobberutstyr, akkurat passe størrelse til en rytter. Hesten stampet og fnøs. Stusslas løp ikke. Rask som et blink fanget han kobberbidselet og snakket vennlig. "Rolig, nå. Ingen skade." Hesten kastet manen og sto stille. Den lot Stusslas ta sadelen og rustningen også. Da skjelvingene stoppet, ledet Stusslas hesten bort og gjemte den og kobberutstyret under høy i et tomt skur, der ingen ville tenke på å lete. Om morgenen sto engen høy og trygg.

Neste natt holdt Stusslas vakt igjen. Bakken ristet enda hardere – en gang, to ganger, tre ganger – og en sølvhest brøt ut, med sølvsadel og -bidsel, og en skinnende drakt av sølvutstyr. Stusslas var klar. Han fanget bidselet, roet hesten med et klapp og gjemte den med sølvutstyret ved siden av den første.

Den tredje natten brølte skjelvingen som en storm. En gullhest hoppet fra åsen, med gullsadel og -bidsel og en drakt av gullutstyr strålende som solen. Stusslas fanget og roet denne også, og gjemte den bort. Etter det var engen aldri plaget igjen.

Ikke lenge etter spredte nyheter seg gjennom landet. Kongen hadde bygget et fjell av glass på den store sletten foran slottet sitt. Det var så glatt som is og så bratt som et kirketårn. På toppen satt kongens datter og holdt tre gullepler. "Den som kan ri opp og hente disse eplene skal ha prinsessen til brud," kunngjorde kongen. Prøven skulle holdes over tre søndager.

Den første søndagen kledde bonden og de to eldste sønnene seg i sitt beste og dro for å se. Stusslas spurte om han også kunne komme. "I de slitte klærne?" lo brødrene. "Bli hjemme ved ovnen." Men Stusslas dro likevel, og holdt seg bak i mengden. Herrer og riddere sporet hestene sine og prøvde glassfjellet. Opp kjørte de – ned gled de. Hover klirret, menn tumlet, og ikke én klatret mer enn noen få skritt.

Da dagen nesten var omme og solen sank lavt, snek Stusslas seg bort til skogen. Der tok han på seg kobberrustningen, satte seg på kobberhesten og galopperte inn på sletten så fort at vinden plystret. Alle vendte seg for å stirre. Opp glassfjellet gikk kobberhesten – en tredjedel av veien, ikke mer – men det var lenger enn noen annen rytter hadde klart hittil. Prinsessen lenet seg ned og kastet et gulleple. Stusslas fanget det i hansken. Før noen kunne gripe bidselet eller spørre om navnet hans, snudde han kobberhesten og forsvant inn i trærne.

Den andre søndagen var det en enda større folkemengde. Ridderne prøvde, gled og skled, og folket ropte og stønnet. Nær solnedgang kledde Stusslas seg i skinnende sølv og red sølvhesten inn på sletten. Opp gikk han – høyere enn før, to tredjedeler av veien. Prinsessen smilte og kastet det andre eplet. Stusslas fanget det og, som et lyn, snudde han og var borte.

Den tredje søndagen var sletten så full at det virket som ingen flere kunne få plass. "Nå skal vi se hvem som tar det siste eplet," sa alle. Brødrene skrøt høyt at de hadde kommet nær før og helt sikkert ville vinne i dag. I siste øyeblikk brøt en rytter i gullutstyr på en gullhest ut fra skogen. Han red rett mot fjellet og klatret helt til toppen. Gullhesten gled ikke i det hele tatt. Stusslas bukket for prinsessen. Hun slapp det tredje eplet i hånden hans, og han hilste henne før han red ned og bort.

Kongen sto foran mengden og ropte: "Fremvis mannen som har de tre eplene, for han skal gifte seg med min datter." Mange fine herremenn hevdet de hadde fanget ett, men da de ble bedt om å vise det, kunne ingen. Bondens to eldste sønner skrøt at kanskje eplene var hjemme, trygge i en kiste, men de hadde ingenting å bevise det med.

Så kom Stusslas frem i de hverdagslige klærne. Folk lo først, men Stusslas rakte inn i posen og la alle tre gullepler foran kongen. Kongens øyne ble store, og prinsessens ansikt lyste av glede. "Så du er rytteren," sa hun. Stusslas nikket.

Kongen holdt løftet. Stusslas giftet seg med prinsessen samme dag. Klokkene ringte, og folket jublet. Bonden blinket og smilte så kinnene verk. Og de to eldre brødrene lærte seg å holde tungen rett i munnen.

Stusslas var ikke lenger den stille gutten ved ovnen. Han var rytteren på kobber-, sølv- og gullhestene, gutten som ikke løp da jorden ristet. Han og prinsessen levde lykkelig, og Stusslas hjalp kongen. Og hvis du noensinne ser et glimt på en ås på sankt hansaften, kan det bare være glans fra et bidsel, som venter på noen som er modig og snill nok til å ta grep.