Snøen falt mykt over den lille byen. Peter og Lotta bodde med tante Grønn, tante Brun, tante Lavendel og kjære onkel Blå. Det var nesten jul, og hele huset var travelt og juleklart.

"Julen kommer!" sa Peter.

"Vi må hjelpe," sa Lotta.

En mørk morgen smilte tante Lavendel og satte en hvit krans på Lottas hode. Kransen med små lys glitret. "Du kan være vår Sankta Lucia," sa hun. Lotta gikk sakte, som en lysende engel, og bar varme safranboller. Peter fulgte med et brett med kopper. Én kopp raslet og sprutet, men ingen brydde seg. Tantene klappet og lo, og onkel Blå bukket storslått. "Fantastisk!" sa han. "Nå begynner julen virkelig."

Det var så mye å gjøre. Tante Brun blandet krydder og kjevlet pepperkaker. Peter skar ut stjerner, hjerter og små bukker. Lotta presset rosiner inn i en fyldig pepperkakegris. Kjøkkenet luktet søtt og koselig.

Tante Grønn og barna gikk til hagen for å finne grankvister. Nesene ble rosa i kulden. "Disse vil se flotte ut på trappa," sa hun. Tante Lavendel hentet frem klare bånd og papir. Sammen laget de papirkjeder og en skinnende stjerne til toppen av treet.

"I dag dypper vi lys," sa tante Brun. Hun viste dem hvordan de skulle senke veker i varm voks og løfte dem ut igjen. "Dypp, tell og vent," lærte hun. Peter og Lotta duppet og talte og ventet, og snart sto det glatte, hvite lys der, pene og stolte.

På markedet tok onkel Blå hendene deres. Bodene var fylt med røde epler, nøtter og halmbukker med horn. En ekte bukk blinket mot dem fra en innhegning. Peter stirret. "Er det julebukken?" hvisket han.

"Kanskje," sa onkel Blå med et glimt. "På julaften bringer julebukken gaver. Men bare til gode og hjelpsomme barn."

Peter og Lotta nikket veldig alvorlig. De ville være gode og hjelpsomme. Hele uken arbeidet de hardt. Peter bar ved til ovnen. Lotta støvtørket stolene. De laget også hemmelige gaver. Peter limte en liten eske til onkel Blå og malte den blå. Lotta sydde lavendel inn i en liten pute til tante Lavendel. Til tante Grønn presset de et rødt blad mellom papir og laget et bilde. Til tante Brun bandt de en bunt kanel med en sløyfe.

En ettermiddag så de et nabovindu der det ikke lyste. Huset så ensomt ut. Lotta dro i Peters erme. "La oss dele," sa hun. De fylte en liten kurv med noen epler, noen pepperkaker og et lys de hadde duppet selv. De satte kurven ved døren, ringte på og løp bort leende, som to små julealver.

Endelig kom julaften. Onkel Blå hentet inn treet, snørikt og grønt. Peter holdt det rett. Lotta rakte opp papirkjedene, den skinnende stjernen og pepperkakehjertene på snorer. Tante Lavendel tente de nye lysene. Rommet glitret. Alle tok hender og danset rundt treet og sang en klar sang.

Plutselig var det en høy banking. Dunk, dunk! Peter og Lotta frøs. Døren åpnet seg, og inn trådte noen høy og ludden, med horn og en stor sekk.

"God kveld!" kom en dyp, morsom stemme. "Er det noen gode barn her?"

Peter klemte Lottas hånd. "J-ja," sa de sammen.

Julebukken fniste og åpnet sekken. Ut kom underverker! En kjelke til Peter, skinnende og rød. En dukke til Lotta, med en myk ullkjole. Bånd og nye votter til tantene. Et blått skjerf tumlet også ut, og et øyeblikk så bukken overrasket ut. En blå hanske glapp på gulvet. Onkel Blå hostet i hjørnet.

"Takk, julebukk!" ropte Peter og Lotta. De var ikke redde lenger. De var glade helt til tærne.

Da bukken var gått, plukket Peter opp hansken. "Dette ser ut som—" begynte han. Onkel Blå smilte og stakk hansken i lommen. "For en hjelpsom bukk," sa han. Peter og Lotta så på hverandre og smilte tilbake. De kunne holde en julehemmelighet.

De spiste varm risgrøt og delte appelsiner og nøtter. Så ga de sine egne små gaver. Tante Grønn presset bladbildet mot hjertet. Tante Lavendel klemte den lille lavendelputen og lo av den søte duften. Tante Brun bandt kanelen med et bånd og sa: "Nå vil kjøkkenet lukte som jul for alltid!" Onkel Blå åpnet den blå esken og sa: "En skatteeske til skattene mine!" Han la den hansken som glapp, inni og blunket.

Snøen falt mykt utenfor. Lysene lyste. Peter og Lotta krøllet seg søvnige sammen, tenkte på det skinnende treet, den snille julebukken og gleden ved å gi. "Jul er å hjelpe," hvisket Lotta.

"Og dele," sa Peter.

De drev i søvn med glade hjerter, mens det lille huset skinte som en stjerne i vinternatten.