Peter i blåbærskogen
Snart har mamma navnedag, og Peter vil gi henne noe fint. «Jeg skal plukke blåbær,» sier han stolt. Han tar den lille kurven sin og går inn i skogen. Han leter under bjørketrær og granbar, men han finner ikke et eneste blått bær. Det er tidlig i sesongen, og skogen er stille.
Peter setter seg på en mosepute og sukker. «Å, kjære blåbær, hvor er dere?» hvisker han. Da rasler det i lyngen. En bitteliten mann med blå kappe og sølvstokk trer fram. Skjegget hans glitrer som dugg. «God dag, Peter,» sier han. «Jeg er Blåbærkongen. Du kom tidlig, men vi kan hjelpe. Vil du bli liten, så du ser det jeg ser?»
Peter nikker fort. Blåbærkongen tapper ham lett på skulderen. Vips! Verden blir stor. Mosen er som små trær, og et blåbærlyng ser ut som en hel skog. En grå skogmus kommer trippende med tømmene av strå og en myk bladsal. «Hopp opp!» sier Blåbærkongen. Små blåbærbarn med blå luer danser fram og vinker. «Velkommen, Peter!» ler de.
De rir mellom sopper som ser ut som røde tak og forbi blanke bekker. «Se under bladene,» sier blåbærbarna. Peter bøyer seg og finner de aller første blå bærene, mørkeblå og runde som små kuler. «Takk!» roper han og plukker forsiktig. Blåbærkongen og barna plukker også. De synger mens de arbeider, og Peters kurv fylles litt etter litt, selv om den, nå som han er så liten, er stor som et kar.
«Nå drar vi til Tyttebærkongen,» sier Blåbærkongen til slutt. Musen løper lett over myra. Snart lyser hele bakken rød. Ut fra dvergbjørk og hvit mose kommer Tyttebærkongen med rød kappe, og rundt ham danser tyttebærbarna med røde luer. «Velkommen, lille venn!» sier han. «Vil du ha røde bær til mammas navnedag også?»
«Gjerne!» sier Peter. Han plukker tyttebær som perler. De ruller blankt i hånden hans og hopper knisende ned i kurven. Tyttebærbarna er raske. De løfter blad som om de var dører, og viser hemmelige steder der bærene gjemmer seg. «Her! Og her!» roper de. Snart er det rødt og blått om hverandre i kurven. Skogen dufter av lyng og solvarme blader.
Dagen begynner å skli mot kveld. Sola blir varm og lav gjennom trærne. «Nå er kurven nesten full,» sier Blåbærkongen, og fester en liten grønn krans av blåbærlyng på kanten. «En hilsen fra oss.» Tyttebærkongen legger på en kvist med røde perler. «Og en hilsen herfra,» smiler han. Peter kjenner hjertet hoppe av glede. «Tusen takk! Mamma blir så glad.»
«Det er tid for å dra hjem,» sier Blåbærkongen mildt. Han tapper Peter en gang til med stokken. Vips! Peter er stor igjen. Skogen er slik han kjenner den, men kurven i hendene hans er tung og fin, full av blått og rødt. Den lille musehesten er borte, og de små barna er stille som skygger mellom lyngen.
Peter løper hjem så fort han kan. «Mamma!» roper han i døra. «Se hva jeg har!» Mamma smiler og får blanke øyne. «Å, Peter, så mange vakre bær!» De dekker bordet med blomster fra grøftekanten. De spiser bær med melk og sukker, og mamma ler og klapper ham på kinnet. «Hvor fant du dem?» spør hun.
Peter tenker på blå luer, røde luer og en mus som sprang som vinden. «Blåbærkongen og Tyttebærkongen viste vei,» sier han lavt. Mamma smiler hemmelighetsfullt. «Så fint at skogen passer på snille gutter,» sier hun. Senere, før Peter sovner, finner han den lille grønne kransen i lomma. Han holder den tett. «Det var sant,» hvisker han. Og ute i skogen blinker blått og rødt i kveldssola.
