Paradisets hage

Det var en gang en prins som elsket å høre fortellinger om alt som fantes i verden. Bestemoren hans fortalte om et sted som nesten ingen mennesker fikk se: Paradisets hage. Der sang fuglene melodier ingen hadde hørt før, og på et tre bygde føniksen rede og ble født på nytt i flammer. "En dag vil jeg se den hagen," sa prinsen. "Jeg vil lære hva som er sant og godt, og bli klok av det."

Prinsen reiste ut for å finne veien. Han gikk og gikk til han kom til enden av verden, hvor Vindenes mor bodde i en grotte av grå stein. Ved døren hang seil og roret fra ødelagte skip, og inne i grotten knitret ilden. Den gamle kvinnen var sterk og vennlig, men streng. "Jeg er mor til alle vindene," sa hun. "Hvem er du, som kommer hit helt alene?"

"Jeg er en prins," svarte han. "Jeg vil til Paradisets hage."

"Det er ikke mange som har sett den," sa hun. "Men kanskje mine sønner kan hjelpe deg. Sett deg og vent. De kommer hjem i kveld. Og pass deg for Nordenvinden—han har skarpe tenner."

Den første som suste inn, var Vestenvinden. Han luktet av salt og sjøgress og lo så steinene ristet. "Jeg har blåst over hav og øyer i dag! Fiskere ropte, og måkene skrattet med," sa han, og ga moren sin en klem.

Så kom Sydenvinden, varm og tung, med sand i håret og duft av krydder. "Jeg har vært over hete land, der palmer bøyer seg og ørkenen synger," sa han.

Til slutt trampet Nordenvinden inn, kald som is og hvit i skjegget. "Brr! La meg komme nær ilden!" Han brummet, og hele grotten ble fylt av snøgnister.

"Hvor er Østenvinden?" spurte moren strengt og la et tau rundt Nordenvindens skuldre så han ikke skulle velte alt i sin vei.

Da pep det lyst fra døren, og Østenvinden skjøv den på gløtt. "Her er jeg! Jeg kom via Kina og betalte med kanel og te i medvind!" lo han og bukket for prinsen. "Jeg har vært i Paradisets hage."

Prinsen reiste seg. "Kan du ta meg med?"

Østenvinden så på moren sin. Hun knep øynene, men nikket. "Ta gutten med deg," sa hun. "Men vokt dere for det forbudte."

Så løftet Østenvinden prinsen opp på ryggen sin, og av sted bar det, høyere enn fjellene og hurtigere enn ørnen. De fløy over blå hav, grønne skoger og hvite skyer. De så byer med tårn som glitret, og ørkener som bølget som hav. Dager og netter gled forbi som drømmer.

Endelig nådde de en port av mørk stein. Over porten blafret lette slør av dis, og gjennom dem skinte et lys som aldri ble natt. "Her er Paradisets hage," hvisket Østenvinden. "Vær stille—nå kommer hun som vokter den."

Porten åpnet seg lydløst, og en ung kvinne trådte ut. Håret hennes var som morgensol over ny snø, og øynene var dype som skogstjern. Hun bar en kappe vevd av blad og blomster som aldri visnet. "Jeg er hagens vokter," sa hun mildt. "Hva søker du, unge prins?"

"Jeg søker visdom og sannhet," svarte han ærlig. "Og jeg vil se skjønnheten her."

Hun smilte, men i smilet lå alvor. "Du kan gå inn. Her vokser det treet der føniksen bygger rede. Her står det andre treet, kunnskapens tre, som holdt fotsporene etter de første menneskene. Alt som finnes i verden, speiles her. Men hør mitt ord: Du får bli så lenge du kan stå imot fristelsen som felte de første. Du må ikke gi etter for det du vet er forbudt. Og du må aldri søke min munn med din—ikke en gang. Om du gjør det, synker hagen for deg, og vindene skal føre deg bort."

Prinsen bøyde hodet. "Jeg skal holde ord," sa han, og hjertet hans banket både av glede og uro.

De gikk inn. Fuglene sang eventyr uten ord. Vann sprang fra kilder som ringlet som sølvtråder. På treet der føniksen bodde, lyste det som en stille ild, og i asken lå et egg som snart skulle bli til nytt liv. På stier av myk mose leste prinsen historier som sto skrevet i bladene—fortellinger om modige og svake, kloke og dumme, gode og onde. Hver dag følte han seg klokere, og hjertet ble varmere.

Om kvelden kom hagens vokter og viste ham steder ingen mennesker kjente: en dal der alle glemte ord hvilte, og en lund der barnelatter ble til små klokker som ringte når vinden strøk forbi. "Alt dette er vakkert," sa prinsen. "Jeg trodde aldri noe slikt fantes."

Hun nikket. "Skjønnheten er en gave. Men den prøver også hjertet. Husk min advarsel."

Natten etter var luften så klar at stjernene virket nær som frø på mørk jord. Vokteren satt ved siden av ham under et tre. De talte lavt, som om de var inne i en sang. Prinsen så på henne og kjente at alt i ham dro mot hennes nærhet. "Om jeg bare fikk takke deg," hvisket han. "Bare en eneste gang."

Hun la hånden på hans. "Takknemlighet kan sies med ord og leves med handling," sa hun. "Ikke med det forbudte." Hennes ord var milde, men de skar som lys.

Da kom det en søt og sterk duft fra kunnskapens tre, og et vinddrag bar den rett til prinsens hjerte. Alle historier han hadde lest i bladene, alt han hadde sett, ble som en eneste stor lengsel i ham—etter å eie skjønnheten, ikke bare se den. "Bare ett kyss," ba hjertet. "Ingen vil vite det."

Prinsen bøyde seg nærmere. I et øyeblikk var verden stillere enn stillhet. Han rørte ved hennes lepper.

Med det samme lød et brus som av tusen trær som mistet bladene på én gang. Jorden skalv. Hagens lys ble grått. Vokteren reiste seg, og det var sorg i øynene hennes, men ingen vrede. "Du visste hva som var forbudt," sa hun stille. "En fristelse kan være vakker, men trofasthet er vakrere. Nå kan du ikke bli."

Porten åpnet seg igjen—ikke mykt, men som en storm. Østenvinden sto der, og bak ham ropte de andre vindene som hav og torden. Han løftet prinsen opp, og kulden bet som en skygge gjennom klærne.

"Må jeg aldri komme tilbake?" ropte prinsen ut i vinden.

Vokteren la hånden på porten. "Paradisets hage synker for den som velger det forbudte fremfor det rette," sa hun. "Men lær av fallet ditt. Vandr, se verden, gjør godt. For hver gang du velger rett når ingen ser deg, blir hjertet klarere. Om det en dag er helt klart, vil du kjenne veien—ikke med øynene, men med det du er."

Så forsvant hagen for ham. Østenvinden bar prinsen over fjell og byer, over skoger og hav. Han så mennesker streve og elske, feile og reise seg. Han hjalp der han kunne, og lyttet til de minste når de fortalte sine små sannheter.

Og noen ganger, i den stille timen før dag, syntes han han hørte en fjern klang, som av små klokker i vind. Da holdt han hånden over hjertet og sa lavt: "Jeg skal lære. Jeg skal være tro."

For fristelser kan skinne, men det som er sant, er sterkere. Og den som lærer det, bærer en liten bit av Paradisets hage med seg, hvor enn han går.