Østenfor sol og vestenfor måne

Det var en gang en fattig mann med mange barn. Den yngste datteren var så vakker at selv vinden stanset for å se på henne. En kveld kom det en diger hvit bjørn og stod utenfor døren.

“Hvis jeg får den yngste datteren din,” sa bjørnen, “skal dere få rikdom og alt dere trenger.”

Faren ble redd og fristet, mora gråt, og jenta kjente hjertet hamre. Men hun var modig. Etter å ha tenkt lenge sa hun ja, for hun ville hjelpe familien. Neste torsdag kom bjørnen igjen. Jenta kledde seg, tok farvel, og satte seg på ryggen hans. De fór over skoger og fjell, så raskt som vinden.

Til slutt kom de til et stort slott med mange store rom, mat nok og senger myke som mose. Om dagen var bjørnen borte, men om kvelden, når alt var mørkt, kom en mann og la seg ved siden av jenta. Hun kunne ikke se ham, for det var helt svart, men han snakket mildt, og hun ble glad i ham. Slik levde de en tid, og dagene var gode.

En dag sa jenta: “Jeg savner familien min. Kan jeg få besøke dem?”

“Ja,” sa den hvite bjørnen, “men husk: la ikke moren din få deg til å bli nysgjerrig. Du må ikke prøve å se meg i lyset. Gjør du det, mister du meg.”

Jenta lovet, og de dro. Hjemme var det nå rikelig med mat og klær, som bjørnen hadde lovet. De var glade, men moren så på datteren med bekymring. “Ser du ham du sover ved?” hvisket hun. “Det kan jo være en trollmann! Her, ta med dette talglyset, og se på ham når han sover.”

Jenta kjente et stikk i hjertet. Hun hadde lovet, men nysgjerrigheten vokste. Da hun kom tilbake til slottet, ventet hun til mannen sov tungt. Så tente hun talglyset. Der, i det varme lyset, så hun en prins, så vakker at hun nesten glemte å puste. Men tre dråper talg dryppet på skjorten hans. Prinsen våknet.

“Å nei,” sa han stille. “Om du bare hadde holdt forbudet et år, ville jeg vært fri. Nå må jeg til trollene, til en prinsesse som bor østenfor sol og vestenfor måne. Slik er trolldommen.”

Så ble slottet borte. Jenta stod alene i skogen, men hun ga seg ikke. “Jeg skal finne ham,” sa hun, og begynte å gå.

Hun gikk og gikk til hun møtte en gammel kone som satt med en gullglinsende gjenstand i fanget. Det var et gulleple.

“Hva leter du etter, barn?” spurte konen.

“Et slott østenfor sol og vestenfor måne,” sa jenta, “og prinsen som bor der.”

“Det vet jeg ikke hvor er,” sa den gamle, “men ta dette gulleplet. Kanskje får du bruk for det. Gå til Østenvinden. Han har blåst forbi mange steder.”

Jenta takket og gikk videre til hun møtte en annen gammel kone. Hun hadde en gullkarde.

“Jeg vet ikke veien,” sa den andre konen, “men ta gullkarden, og spør Vestenvinden.”

Så møtte jenta en tredje gammel kone med en gullrokk.

“Dette kan du også få,” sa den tredje, “og prøv Sørvinden. Hvis ikke han vet det, må du til Nordenvinden.”

Jenta takket for gavene og gikk til Østenvinden. “Har du blåst til et slott østenfor sol og vestenfor måne?” spurte hun.

“Nei,” sa Østenvinden, “dit har jeg aldri kommet. Gå til broren min Vestenvinden.”

Vestenvinden ristet på hodet. “Jeg har ikke vært der. Prøv Sørvinden.”

Sørvinden sukket. “Jeg har vært mange steder, men ikke dit. Du må til Nordenvinden. Han blåser lengst.”

Nordenvinden var stor og barsk. “Joda,” sa han og lo dypt, “dit vet jeg veien. Men det er langt og tungt. Sett deg på ryggen min, så prøver vi.”

Nordenvinden tok sats, blåste av all kraft og bar jenta over hav og fjell, gjennom storm og snø. Hun holdt seg fast og tenkte på prinsen. Til slutt, etter mange mil, satte han henne ned foran et mørkt, mektig slott.

“Her er det,” sa Nordenvinden. “Resten må du klare selv.”

Jenta gikk inn i trollenes rike. På gårdsplassen satt en trollprinsesse, stolt og kald. Jenta tok fram gulleplet, som skinte som en liten sol.

“Selger du det?” spurte trollprinsessen, øynene smale av lyst.

“Jeg vil bytte det mot en natt hos prinsen,” sa jenta.

Trollprinsessen tenkte seg om, så nikket hun. “Greit,” sa hun, “men prinsen skal sove godt!” Hun ga ham en drikk, og den natten sov han så tungt at jenta gråt og ba uten å få ham til å våkne. Gardsfolket hørte gråten, men kunne ikke hjelpe.

Neste dag tok jenta fram gullkarden. Trollprinsessen ville ha den også. “En natt til,” sa jenta. Prinsessen gikk med på det, men igjen fikk prinsen en sovedrikk. Hele natten snakket jenta til ham, men han sov som en sten.

Den tredje dagen tok jenta fram gullrokken. Trollprinsessen stirret. “Den må jeg ha!” sa hun. “En natt til,” svarte jenta. Noen tjenere hadde hørt henne gråte de andre nettene, og hvisket i hemmelighet til prinsen: “Ikke drikk i kveld.”

Denne natten kastet prinsen drikken i ilden og lot som om han sov. Da jenta kom, hvisket hun navnet hans, og han slo øynene opp. De kjente hverandre igjen, og hjertene ble lette.

“Hvordan skal vi bli fri?” hvisket jenta.

“Om morgenen skal trollene kreve å få se skjorten min,” sa prinsen. “Den har flekker av talg. De sier at den som kan vaske den ren, er den rette bruden. Trollprinsessen klarer det aldri. Du må prøve.”

Ved soloppgang kom trollene med vann og såpe. Trollprinsessen gned og gned, men flekkene ble bare verre. Alle troller kjerringer prøvde, men skjorten ble svartere for hvert drag. Så ba jenta stille om å få prøve. Hun dyppet skjorten i vannet, gned den forsiktig – og den ble hvit som snø.

Trollene skrek av raseri. “Hun skal ikke ha ham!” ropte de, og trampet så det ristet i slottet. Men da ble de så sinte at de sprakk, én etter én, som blåste blærer.

Prinsen tok jenta i hånden. Trolldommen var brutt. Slottet ble lyst og lett, og alle som hadde vært fanget, ble fri. De fylte vogner med sølv og gull, og Nordenvinden blåste dem trygt hjemover.

Jenta og prinsen reiste til hans rike. Der holdt de bryllup så langt folk kunne høre musikk og se lys. Jentas foreldre kom også, og de manglet aldri noe siden.

Slik fant jenta sin vei, østenfor sol og vestenfor måne, og hjem igjen – fordi hun var modig, trofast og aldri ga opp.