Verden var hvit og stille. Snø lå på tak og vei, på trær og gjerder. Olle hadde sitt aller første par ski. De var blanke og nye, og han kunne ikke slutte å smile. Moren pakket ham inn i den varme frakken, ullsokkene og den røde luen.

«Hold deg på stien, lille skiløper,» sa hun. «Ikke gå for langt. Kom hjem før mørket.»

«Jeg skal!» sa Olle, og av sted gled han, svish, svish, over den myke snøen.

Skogen sto høy og stille. Furuene bar tjukke, hvite hatter. Små spor krysset stien—harespor som små komma, og fugletær som stjerner. Olles pust laget skyer i den kalde luften. Kinnene kriblet. Noe glitret på grenene som sølv.

En liten mann med et frossent skjegg trådte frem bak et tre. Han bar en frakk som glitret av is.

«Jeg er Rimfrost,» sa han og banket på Olles nese. «Jeg maler vinduene og støver skogen med hvitt. Kom med meg. Noen ønsker å se den modige gutten på nye ski.»

Olle fulgte Rimfrost dypere inn i den snøhvite stillheten. De kom til en vid, klar lysning. Der, på en høy trone skåret ut av snø, satt kong Vinter selv. Han hadde et langt hvitt skjegg og en krone av istapper som klinget, ping, ping, i den lette brisen.

«Velkommen, lille skiløper,» rumlet kong Vinter. Stemmen var dyp og snill. «Jeg har sett deg gli så godt. Vil du ri med meg og se riket mitt?»

Olles øyne ble runde. «Ja, takk!»

En slede så hvit som en snøhaug ventet ved siden av tronen. Sølvbjeller klang da kong Vinter ristet tøylene. To hvite reinsdyr stampet og kastet hodene. Rimfrost hoppet opp for å kjøre sleden, og Olle la seg inn under et mykt pelsteppe.

Bort fløy de over marker og elver frosset til glass. Rimfrost vinket penselen sin, og bregneblomster blomstret på vindusglass. Nordavinden kappkjørte med dem langs, kastet pudderaktig snø i glitrende skyer. Over dem hang himmelen blek og klar, og verden nedenfor skinte blå og hvit.

De skled forbi en innsjø som sov under is, der fisk drømte i det stille vannet. De gled langs hekker der spurver krøp sammen og rufset fjærene. De seilte under høye klipper kantet med lange, klare istapper, som klang som små bjeller.

«Alt dette er mitt arbeid,» sa kong Vinter og smilte. «Jeg låser bekkene, jeg legger snøen, jeg polerer stjernene på kalde netter.»

Snart gled sleden til et stort palass bygget av snø og is. Inne hang istapper som krystallamper. Hallene lyste. Snøfnuggbarn kom dansende, hver en stjernebit, hvite og leende.

«Kom og lek!» sang de. «Kom og gli og kast snøballer!»

Olle gled over blanke gulv og red på en kjelke ned en glatt, snørik bakke. Han hjalp til med å bygge et lite hus med snøblokkvegger og et tak som glitret. Rimfrost viste ham hvordan han kunne fange et fallende fnugg på votten og se de seks små punktene.

Til slutt klappet kong Vinter i hendene. «Det blir sent. Moren din vil se etter deg.»

De klatret tilbake i sleden. Reinsdyrene fløy som piler, og bjellene klang en rask sang. Ved kanten av skogen ble lyset rosa og gull.

«Hjem du går,» sa kong Vinter. Han la en kjølig hånd på Olles lue. «Kom og besøk igjen mens snøen er dyp.»

Olle gled ned stien, svish, svish, svish, hjertet lett. Moren sto ved porten, og øynene skinte da hun så ham.

Dagene gikk. Solen klatret høyere. Drypp, dropp, drypp gikk istappene. Snøen ble myk om dagen og sprø om natten. En morgen hørte Olle en ny lyd—små bekker som lo under snøen.

Ned veien kom fru Tø. Hun bar en blå kappe som skinte som vann, og håret hadde fargen av varm sol.

«God dag, Olle,» sa hun. «Gi plass for bekkene og blomstene mine.»

Hun rørte ved snøen med den forsiktige hånden, og den smeltet til klart vann. Den svarte jorden kikket ut. I hagen presset små grønne spisser seg opp. Snøklokkene ringte mykt.

Olle så mot skogen. På en fjern ås løftet kong Vinter hånden i farvel. Istappkronen hans var tynnere nå, og Rimfrost vinket penselen en siste gang.

«Farvel, kong Vinter!» ropte Olle. «Takk for turene og lekene!»

«Sov skiene nå,» hvisket fru Tø. «Du trenger dem igjen når vinteren vender tilbake.»

Olle tørket skiene og la dem bort forsiktig. Så løp han til bekken for å lytte til sangen og se etter de første blomstene, lykkelig for å møte våren—likevel glad for å vite at når verden blir hvit igjen, vil kong Vinter komme, og han vil gå på ski, svish, svish, inn i den klare, kalde magien en gang til.