Høyt på den klare blå himmelen snakket nordavinden og solen. De var gamle naboer. Noen ganger var de vennlige. Noen ganger likte de å skryte.

"Jeg er den sterkeste," suste nordavinden. Han blåste opp de kalde kinnene sine.

"Jeg er sterkere," sa solen med et varmt smil. Det gylne lyset lyste mykt.

De så ned og fikk øye på en reisende som gikk langs en vei. Den reisende bar en stor, varm kappe. Den pakket rundt ham som et teppe.

"La oss holde en prøve," sa solen. "Den som klarer å få den reisende til å ta av seg kappen, er den sterkeste."

"Ha! Lett," brølte nordavinden. "Jeg går først."

Nordavinden tok et dypt åndedrag. Han blåste og blåste. Huu! Trærne bøyde seg. Blader danset i luften. Støv virvlet rundt veien.

Den reisende frøs. "Brr!" sa han. Han dro kappen stramt rundt skuldrene. Han holdt kantene tett under haken.

Nordavinden blåste hardere. VUSH! Han sendte et vilt kast bortover veien. Den reisendes hatt holdt på å fly av. Den reisende grep tak i den og holdt fast. Han pakket kappen enda tettere rundt seg og knyttet den i en knute.

"Jeg må holde meg varm," sa den reisende med klaprende tenner. Han trakk skuldrene opp og fortsatte å gå.

Nordavinden prøvde én gang til. Han blåste sitt største og sterkeste kast. Men jo hardere han blåste, jo tettere holdt den reisende kappen. Til slutt hadde nordavinden ikke pust igjen. Han pustret og blåste og ga opp.

"Det er din tur," gryntet han til solen.

Solen kikket frem bak en liten sky. Den sendte ned en forsiktig, stille varme. Det føltes som en myk klem.

Den reisende kjente endringen med det samme. "Ahh," sukket han. Han løsnet knuten på kappen. Han slapp inn litt varm luft.

Solen skinte litt klarere. Åkrene glitret. Steinene på veien ble varme under den reisendes føtter. En fugl sang.

Snart smilte den reisende. Han tørket pannen. "Det blir varmt," sa han. Han åpnet kappen. Solen skinte varmt – vennlig og stødig, ikke for varmt.

Til slutt tok den reisende av kappen. Han brettet den over armen, lykkelig og komfortabel, og fortsatte videre nedover den solrike veien.

Solen vendte seg til nordavinden. "Du ser," sa den mykt, "forsiktig varme kan utrette det kraft alene ikke kan."

Nordavinden nikket, stille nå. Han hadde lært noe nytt.

Og den reisende, som ikke visste noe om den lille prøven deres, gikk videre, lett og glad i den gylne dagen.

Moral: Forsiktig vennlighet og varm overtalelse virker bedre enn kald kraft.