Nøkken i mølledammen
Det var en gang en møller som eide en dam ved mølla si. Han var fattig og bekymret. En morgen sto en fremmed skikkelse i vannskorpen, blank som sølv i sollyset. Det var nøkken i mølledammen.
«Hvorfor sukker du?» spurte nøkken, med vann som dryppet som perler fra håret.
«Kverna mi går dårlig, føttene på møllehjulet er løse, og jeg har ingenting å leve av,» sa mølleren.
«Gjør en avtale med meg,» svarte nøkken. «Jeg gjør deg rik. Til gjengjeld skal du gi meg det som nettopp har kommet inn i huset ditt.»
Mølleren tenkte på en ny kost, kanskje en kattunge eller en liten pakke mel som kona ventet. Han nikket, og nøkken sank ned i dypet. Da mølleren kom hjem, løp naboene ham i møte og ropte: «Gratulerer! Kona di har fått en sønn!» Hjertet hans sank. Han skjønte hva han hadde lovet bort, og ble blek av anger. Fra den dagen passet han alltid på at gutten aldri gikk i nærheten av dammen.
Gutten vokste opp, sterk og god. Han lærte å jakte og å arbeide i skogen. Han giftet seg med en mild og klok jente. De var lykkelige, og mølleren og konen glemte nesten den tunge avtalen.
En dag, da sola stod høyt og varmen var sterk, jaget den unge mannen et rådyr. Rådyret sprang mot mølledammen. For å slukke tørsten bøyde han seg ned for å øse vann i hendene. Da skjøt en kald, våt arm opp, grep ham om håndleddet og dro ham ned. Vannet lukket seg stille over hodet hans. Nøkken hadde tatt det han var lovet.
Kona hans lette og ropte, men fant bare stillheten og ringene på vannet. Hun gråt helt til øynene var tørre. Da, i skumringen, sto en gammel kvinne i skogkanten. Hun støttet seg til en stav og så vennlig på den unge konen.
«Gråt ikke mer,» sa den gamle. «Jeg vet hvor mannen din er. Nøkken holder ham i dypet. Men du kan få ham tilbake. Ta disse tre tingene.» Og hun tok fram en gyllen kam, en gyllen snelle med tråd, og et lite gyllent spinnehjul. «Gå til dammen ved fullmåne, tre netter etter hverandre. Sett deg ved bredden. Først skal du kjemme håret ditt med kammen. Så skal du spinne den gylne tråden. Til slutt skal du rulle snellen sakte mellom fingrene. Når nøkken kommer opp og vil ha det vakre gullet, skal du si: ‘Jeg bytter for en natt sammen med mannen min.’ Han vil prøve å lure deg, men gi ikke opp.»
Den unge konen takket og skjulte gavene. Da fullmånen steg, gikk hun ned til dammen. Hun satte seg og kembte håret sitt med den gylne kammen. Måneskinnet glitret, og vannet kruste seg. Nøkken kom opp, blikket hans hang ved kammen.
«Det er mitt,» sa han.
«Jeg bytter det for en natt med mannen min,» svarte hun.
Nøkken smilte. Han førte henne inn i en hule under vannet, der mannen lå på en seng av tang. «Du får sitte ved ham i natt,» sa nøkken. Men han hadde gitt mannen en drikk som fikk ham til å sove tungt. Den unge konen hvisket navnet hans, holdt hånden hans og gråt, men han våknet ikke før grålysningen, og da var hun alt ført bort.
Neste fullmåne tok hun med den gylne snellen. Hun satte seg ved bredden og lot tråden gli lett som månestråler. Igjen kom nøkken opp og krevde skatten. «For en natt hos mannen min,» sa hun. Og igjen fikk hun sitte ved ham, og igjen sov han som stein, for nøkken hadde søtet drikken hans med sovende urter. Hennes tårer falt på kinnet hans, men han rørte seg ikke.
Den tredje natten bar hun spinnehjulet ned til vannet. Hun lot det snurre lavt, som en mild sang. Aldri før hadde nøkken sett noe så vakkert. «Det vil jeg ha,» sa han ivrig.
«For en natt, og ingen sovedrikk,» svarte hun fast. Nøkken knep øynene sammen, men ønsket ble for sterkt. Han nikket, og hun ble ført til mannen sin for tredje gang.
Denne gangen var øynene hans klare. «Er det deg?» hvisket han og grep hånden hennes. De omfavnet hverandre, og hjertene slo som trommer. Da mørket løsnet og grålysningen kom, hvisket hun: «Vi må flykte nå.» De skyndte seg opp, ut av hulen og over stein og gress, bort fra vannet.
Men akkurat da sola strøk kanten av skogen, oppdaget nøkken at byttet hans var borte. Han reiste seg i dammen, vred seg av raseri og slo vannet med hånden. En stor bølge løftet seg og raste etter dem. Den unge konen og mannen løp hånd i hånd, men bølgen var raskere. Den brøt mellom dem med et brøl, og vannet bar dem hver sin vei. Da vannet sank, lå han på en fjellhyllle langt borte, og hun lå i en dyp dal. De ropte, men ingen hørte den andre.
Tiden gikk. Mannen ble gjeter på en stor gård i fjellene. På kveldstid satt han ofte alene og så mot stjernene. Kona ble budeie i en annen dal. Hun lette på stier og langs bekker, spurte folk og ba i stillhet. Når hun hadde tid, satt hun ved et lite vann og gråt. Tårene hennes falt i sivet ved bredden.
En dag skar mannen hennes en fløyte av et langt siv. Han holdt den mot leppene og blåste. Til hans undring sang fløyten av seg selv:
«Jeg gråt ved vann, jeg mistet min mann. Siv vokste fram, bar sorgen min fram. Spill, lille fløyte, syng veien hjem. Før hjertet mitt fram til den kjære igjen.»
Overrasket prøvde han på nytt, og fløyten sang det samme, som om den kjente historien hans. Ryktet om den syngende fløyten spredte seg. En dag, mens den unge konen drev geitene sine forbi, hørte hun sangen på vinden. Hun stanset, lyttet, og tårene trillet. «Det er vår historie,» hvisket hun. Hun fulgte lyden over eng og sti, helt til hun kom til en setervoll.
Der satt en gjeter og spilte. Hun ropte navnet hans. Han reiste seg, fløyten falt i gresset, og de to løp mot hverandre. Nå var det ingen sovende urter og ingen brusende bølge mellom dem. De holdt om hverandre lenge, lenge.
Sammen gikk de tilbake til mølledalen. Den gamle mølleren ba om tilgivelse for sitt dumme løfte, og de tilga ham, for hjertet hans hadde lidd like mye. Nøkken ble aldri sett mer den sommeren. Møllehjulet snurret, men de holdt seg alltid borte fra den mørke kanten av vannet.
Og hvis du noen gang hører en fløyte synge ved en dam, kan det være sivet som husker tårer, og en sang som viser veien hjem.
