Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige

Nils Holgersson bor på en gård i Skåne. Han er lat, ertelysten og bryr seg lite om dyr. En søndag drar foreldrene i kirken, og Nils blir igjen for å lese i salmeboken. Men i stedet jager han hønene, napper katten i halen og ler av alt og alle. Da fanger han en liten nisse som har passet på gården i mange år. «Slipp meg fri,» sier nissen, «så skal jeg lese for deg.» Nils bare flirer. Da blir nissen sint, strør litt tryllestøv – og vips! – Nils krymper til tommelstørrelse. Samtidig forstår han plutselig hva dyrene sier.

Like etter høres suset av store vinger. En flokk villgjess flyr forbi, ledet av kloke Akka fra Kebnekaise. Den tamme gåsungen på gården, Morten Gås, vil være med. «Du klarer det ikke,» sier Nils, «du er husgås!» Men Morten setter av gårde. Nils griper fjærene hans for å hindre ham – og så bærer det av sted, opp i luften, over åkrer og gårder, høyere enn kirketårn og møller. Nå er Nils, Morten og villgjessene på vei nordover gjennom hele Sverige.

I flokken lærer Nils at hver og en har sin plass. Akka leder dem sikkert fra vann til vann, fra eng til øy. De første dagene lander de på Kullaberg, et bratt fjell ved havet i Skåne. Der samles fugler og dyr til vårfest. Men Smirre Rev smyger seg i skyggen og venter på mørket. «Hold dere unna,» hvisker Nils. Han ser fellene og lokkene reven har lagt ut. Når Smirre vil storme reiret, skriker Nils, kaster stein og lage slik leven at måker, kråker og seler våkner og jager ham på flukt. Siden den dagen stoler Akka litt mer på den lille menneskegutten som flyr med dem.

De flyr videre over Skånes sletteland, over skog og sjø, til den lange øya Öland. Der danser tranene på engene, og vinden lukter salt og tang. På Stora Alvaret møter Nils en liten, hvit gåsjente – Dunfin – som er blitt skilt fra familien sin. «Du kan være hos oss,» sier Morten stort. Dunfin er forsiktig, men modig, og snart flyr hun side om side med ham. Smirre Rev har fulgt etter helt ut på øya, men Nils lurer ham inn i et steingjerde og lar ham sitte fast til gjessene er trygt i luften. «Den gutten har hjerte,» sier Akka, «og kloke øyne.»

Over innsjøene Vänern og Vättern møter they storm. Bølger slår, vind hyler, og skyer sprekker som mørke seil. Nils binder seg fast i Mortens halsfjær og roper: «Ikke gi opp!» Han peker ut ly mellom små øyer, og hele flokken finner ro i sivet til vinden løyer. Neste dag flyr de videre. Fra luften ser Nils byer og slott, åkre i mønstre, dype skoger og smale elver som sølvtråder. Han lærer navn på landskap: Småland og Halland, Västergötland og Östergötland, og lenger borte Dalarna med røde hus og vide daler.

Og hele tiden lurer Smirre Rev etter dem langs bakken. Noen ganger er det en ørn som skygger over dem. Da er det Nils som varsler tidlig, og Akka endrer kurs. En dag finner de et ørneunge som er falt ut av redet. Gjessene vil dra videre, men Nils hjelper fugleungen opp i ly. «Det er ikke stor forskjell på føtter og klør når en trenger hjelp,» sier han. Akka nikker. Den lille gutten er ikke den samme som da han forlot gården.

Til slutt når de nord. Ved Kebnekaise er luften klar og kald, og nettene er lyse. I Lappland møter Nils reinflokker og barn som vokter dem. Han hjelper en samegutt å finne en bortkommen kalv ved å spørre ryper og lirypekyllinger om spor i lyngen. Under midnattssola hviler flokken på varme svaberg, og Nils hører Akka fortelle om gamle trekkveier og farer. Sommeren går, og Nils kjenner et stikk av savn. Han tenker på mor og far i Skåne, på gården, på salmeboken han ikke leste.

Høsten kommer med gul bjørk og kjølig luft. «Tid for sør,» sier Akka. På reisen sørover prøver Smirre Rev en siste gang. Han samler rever fra skogen og vil angripe ved skumring. Nils har sett ham snike og legger en plan. Han tenner never som noen fiskere har lagt igjen ved en båt, og røyken blåser rett mot revene. Mens de nyser og blunker, leder han gjessene til en ny vik. «Du er liten,» sier Akka, «men du gjør store ting.»

En morgen ser Nils endelig Skånes flate marker og sin egen gård. Hjertet hopper. Men foreldre hans vet ikke at han lever, og Morten og Dunfin er på vei rett mot gårdsplassen. Nils hører noe som gjør ham iskald: Far vil slakte Morten til Mortensaften. «Ikke Morten!» hvisker Nils. Da viser nissen seg igjen på gjerdestolpen. «Du kan bli menneske,» sier han, «om du forlater fuglene og tenker på deg selv.» Nils ser på Morten og Dunfin, på Akka og hele flokken som har blitt hans venner. Han rister på hodet. «Først må jeg redde dem.»

Han løper, liten som en tommel, over tunet. Han smetter inn i gåsehuset, åpner låsen og driver Morten og Dunfin ut før kniven blanks. Han roper med all kraft til mor og far, men de hører ham knapt. Så stiller han seg foran dem, rett opp og ned, og sier: «Vær snille. Spar Morten. Han har båret meg gjennom hele landet.» Et lysglimt dirrer i luften. Nils kjenner at kroppen strekker seg, klærne strammer, gulvet kommer nærmere. Forbannelsen brister. Der står han, høy som før, med blussende kinn og tårer i øynene.

Mor og far kjenner ham ikke igjen først, så gråter de og ler og holder rundt ham. «Jeg skal gjøre min del av arbeidet,» sier Nils, «og være god mot dyrene.» Far legger bort kniven. «Morten skal leve,» sier han. Ute på gårdsplassen står Akka og venter. Nils går ut. «Takk for reisen,» sier han. «Takk for motet,» svarer Akka. Morten og Dunfin hilser, og flokken løfter seg i en hvit pil mot himmelen.

Siden den dagen er Nils ikke lenger lat og ertelysten. Han arbeider, lærer og smiler til dyrene. Noen ganger, når vinden er klar, hører han vingeslag høyt over seg. Da stanser han, ser opp og hvisker: «God reise, Akka fra Kebnekaise.» Han vet at hele Sverige en gang var under ham – og at det store også kan bo i en som er liten, når hjertet er rett.