I Kina var keiseren, som du vet, kinesisk, og hans hoff bestod også av kinesere. Det er mange år siden nå, men det er nettopp grunnen til at det er verdt å lytte til historien, før den blir glemt. Keiserens palass var det mest praktfulle i verden, laget utelukkende av fint porselen, så kostbart, men samtidig så skjørt og farlig å røre at man måtte være svært forsiktig. I hagen var de mest ekstraordinære blomstene å se. Til de mest praktfulle av dem var det festet små sølvbjeller, slik at ingen skulle passere uten å legge merke til dem. Ja, alt var veldig nøye gjennomtenkt i keiserens hage, og den strakte seg så langt at gartneren selv ikke kjente slutten av den. Hvis du fortsatte å gå, kom du inn i en vakker skog med høye trær og dype innsjøer. Skogen gikk rett ned til havet, som var blått og dypt. Store skip kunne seile rett inn under grenene, og i trærnes grener levde en nattergal som sang så guddommelig at selv den fattige fiskeren, som hadde så mye annet å tenke på, stoppet og lyttet når han om natten dro opp fiskegarnene og tilfeldigvis hørte den. "Herre, så vakkert det er!" sa han. Men så måtte han ta seg av jobben sin og glemte fuglen. Men neste natt, da den sang igjen og fiskeren kom ut, sa han på nytt: "Herre, så vakkert det er!"

Fra alle land i verden kom reisende til keiserens by og var forbauset over palasset og hagen. Men når de kom for å høre nattergalen, sa de samstemt: "Tross alt er dette det aller beste." Og de reisende fortalte om det da de kom hjem, og kloke folk skrev mange bøker om byen, palasset og hagen. Nattergalen ble ikke oversett; den ble satt øverst av alt, og de som kunne skrive poesi skrev de vakreste diktene om nattergalen i skogen ved den dype innsjøen.

Bøkene spredte seg over hele verden, og en dag kom noen av dem også til keiseren. Han satt i sin gullstol og leste og leste, og hvert minutt nikket han med hodet, for det gledet ham å høre den praktfulle beskrivelsen av byen og palasset og hagen. "Likevel er nattergalen det beste av alt," sto det skrevet der.

"Hva er dette?" sa keiseren. "Nattergalen? Jeg vet ingenting om den! Finnes det en slik fugl i mitt keiserrike – for ikke å si i min egen hage? Jeg har aldri hørt om det! Slik går det når man leser."

Så kalte han på sin marskalk, som var av så høy rang at når en som var ringere enn ham våget å henvende seg til ham eller stille ham et spørsmål, svarte han aldri annet enn "P", som ikke betyr noe som helst. "Det ser ut til å være en høyst bemerkelsesverdig fugl her, kalt en nattergal," sa keiseren. "Den skal være det aller beste i mitt vidstrakte rike! Hvorfor har ingen noensinne fortalt meg noe om det?"

"Jeg har aldri før hørt den bli snakket om," sa marskalken. "Den har aldri blitt presentert ved hoffet."

"Jeg ønsker at den skal komme hit i kveld og synge for meg," sa keiseren. "Hele verden er klar over hva jeg eier, og jeg vet ingenting om det!"

"Jeg har aldri før hørt den bli snakket om," sa marskalken. "Jeg må søke etter den. Jeg må finne den."

Men hvor skulle den finnes? Marskalken løp opp og ned alle trappene, gjennom saler og ganger, men ingen av menneskene han møtte hadde hørt om nattergalen. Og marskalken løp tilbake til keiseren og sa at det helt sikkert måtte være en oppfinnelse fra de som skrev bøkene. "Deres keiserlige majestet kan aldri forestille Dem hva folk skriver – all slags oppfinnelser og det som kalles den svarte kunsten."

"Men boken jeg leste dette i," sa keiseren, "ble sendt til meg av den høye og mektige keiseren av Japan, så den kan ikke inneholde usannheter. Jeg vil høre nattergalen! Den må være her i kveld. Den har min aller største gunst, og hvis den ikke kommer, skal hele hoffet få magen stemplet på etter at de har spist!"

"Tsing-pe!" sa marskalken og løp igjen opp og ned alle trappene og gjennom alle saler og ganger. Og halvparten av hoffet løp med ham, for de ønsket slett ikke å få magen stemplet på. Det ble et voldsomt rop etter denne bemerkelsesverdige nattergalen, som var kjent for hele verden, men for ingen ved hoffet.

Til slutt kom de til en fattig liten jente i kjøkkenet. Hun sa: "Å Herre, nattergalen? Jeg kjenner den godt. Ja, i sannhet, hvor vakkert den kan synge! Hver kveld bærer jeg restene fra bordet hjem til min fattige, syke mor. Hun bor nede ved sjøen, og når jeg kommer tilbake og er trøtt og tar en hvil i skogen, hører jeg nattergalen synge. Tårene kommer i øynene mine med det. Det kjennes som om mor kysser meg."

"Lille kjøkkenjente," sa marskalken, "jeg skal love deg en permanent stilling i kjøkkenet og tillatelse til å se keiseren spise, hvis du kan føre oss til nattergalen, for den er invitert hit i kveld." Så dro de alle sammen ut til skogen hvor nattergalen pleide å synge. Halvparten av hoffet var der. Mens de anstrengte seg for å komme seg fremover, begynte en ku å raute.

"Å!" sa hoffolkene. "Nå kan vi høre den. Det er en virkelig bemerkelsesverdig kraft for et så lite dyr! Jeg er helt sikker på at jeg har hørt den før."

"Nei, det er kuer som rauter," sa den lille kjøkkenjenta. "Vi er langt unna stedet ennå."

Så begynte froskene å kvekke i dammen.

"Deilig," sa den kinesiske slottsmesteren. "Nå hører jeg henne! Det ligner små kirkeklokker."

"Nei, det er froskene," sa den lille kjøkkenjenta. "Men jeg tror vi skal høre den veldig snart nå."

Så begynte nattergalen å synge.

"Det er den," sa den lille jenta. "Hør! Hør! Og der sitter den!" Og hun pekte på en liten grå fugl oppe i grenene. "Er det mulig?" sa marskalken. "Jeg kunne aldri forestilt meg at den ville være slik! Og så sjusket den ser ut! Den må sikkert ha mistet fargen ved synet av så mange distingverte personer i nærheten."

"Lille nattergal," ropte den lille kjøkkenjenta høyt, "vår nådige keiser ønsker så inderlig at du skal synge for ham."

"Med største glede," sa nattergalen og sang så vakkert at det var en ren glede å høre.

"Det ligner glassklokker," sa marskalken, "og se på den lille strupen, hvordan den beveger seg! Det er høyst merkelig at vi aldri skulle ha hørt den før! Den vil ha stor suksess ved hoffet." "Skal jeg synge en gang til for keiseren?" sa nattergalen, som trodde keiseren var der også.

"Min utmerkede lille nattergal," sa marskalken, "jeg har den store gleden av å ha blitt beordret til å invitere deg til en hoffestlighet i kveld, hvor du vil fortrylle hans opphøyede keiserlige nåde med din sjarmerende sang."

"Den høres best ut ute i den grønne skogen," sa nattergalen. Men den fulgte gjerne med da den hørte at keiseren ba om det.

På palasset var det enorme forberedelser. Veggene og gulvene, som var av porselen, strålte i lyset fra mange tusen gulllamper. De vakreste blomstene, som faktisk klirret, ble satt ved vinduene. Det var et løp frem og tilbake, og et trekk skapte en luftstrøm som fikk alle bjellene til å klinge så høyt at man knapt kunne høre sin egen stemme.

Midt i den store salen hvor keiseren satt, var det satt opp en gullpinne, og på den skulle nattergalen sitte. Hele hoffet var der, og den lille kjøkkenjenta hadde fått tillatelse til å stå bak døren, siden hun nå hadde tittelen faktisk kjøkkenpike. Alle var kledd i sine fineste antrekk, og alle så på den lille grå fuglen. Keiseren nikket til den.

Og nattergalen sang så vakkert at tårene steg opp i keiserens øyne. Tårene rant nedover kinnene, og da sang nattergalen enda mer henrivende, slik at det gikk rett til hjertet. Og keiseren var meget fornøyd og sa at nattergalen skulle få en gullsko å bære rundt halsen. Men nattergalen takket og sa den allerede hadde fått belønning nok.

"Jeg har sett tårer i keiserens øyne. Det er for meg den rikeste skatten. En keisers tårer har en vidunderlig kraft. Gud vet at jeg er rikelig belønnet." Og den sang igjen med den søte guddommelige stemmen.

"Det er den mest elskelige koketteriet man kan tenke seg," sa hele damefølget, og de fylte munnen med vann for å gurgle når noen snakket til dem. De trodde at de også var nattergaler. Ja, og lakeyene og kammerpikene lot det skinne igjennom at de også var fornøyde, og det betyr mye, for de er de vanskeligste menneskene å tilfredsstille. Faktisk gjorde nattergalen virkelig stor suksess.

Den skulle nå forbli ved hoffet og ha sitt eget bur, og frihet til å fly en tur utendørs to ganger på dagen og en gang om natten. Den hadde tolv ledsagere, hver av dem med en silketråd festet til benet som de holdt godt fast i. Men det var virkelig ingen glede i disse ekspedisjonene. Hele byen snakket om den bemerkelsesverdige fuglen, og når to personer møttes, sa den ene bare "natte", og den andre sa "gal". Hvorpå de sukket og forsto hverandre. Ja, mer enn elleve barn av slakterfamilier ble oppkalt etter den, men ingen av dem hadde en eneste tone musikk i seg.

En dag ankom en stor pakke til keiseren. På den sto det «Nattergal».

"Her har vi nå en ny bok om vår berømte fugl," sa keiseren. Men det var ikke en bok, det var en liten maskin som lå i en boks – en kunstig nattergal laget for å ligne den levende, men helt besatt med diamanter, rubiner og safirer. Så snart den kunstige fuglen ble trukket opp, kunne den synge en av melodiene den levende sang, og halen beveget seg opp og ned og glitret med sølv og gull. Rundt halsen hang det et lite bånd, og på det sto det skrevet: "Keiseren av Japans nattergal er fattigslig i forhold til keiseren av Kinas."

"Det er sjarmerende!" sa alle. Og mannen som hadde brakt den kunstige fuglen mottok straks tittelen Sjefskeiserlig Nattergal-Bringer.

Nå måtte de synge sammen. Hvilken duett det ville bli!

Så måtte de synge sammen. Men det ville ikke fungere ordentlig, for den levende nattergalen sang i sin egen stil, og den kunstige fuglen sang vals-melodier.

"Ingen feil kan lastes den," sa kapellmesteren. "Den holder utmerket tid og er helt av min skole." Så skulle den kunstige fuglen synge alene. Den gjorde like stor suksess som den levende, og var dessuten langt penere å se på. Den glitret som et armbånd eller en brosje.

Treogtretti ganger sang den den samme melodien, og likevel var den ikke trøtt. Folk ville gjerne ha hørt den igjen, men keiseren sa at nå skulle den levende nattergalen synge litt – men hvor var den? Ingen hadde lagt merke til at den hadde fløyet ut av det åpne vinduet, bort til sin egen grønne skog.

"Men hva er meningen med dette?" sa keiseren. Og alle hoffolkene skjelte og sa at nattergalen var en svært utakknemlig skapning. "Likevel har vi den beste fuglen, tross alt," sa de. Og den kunstige fuglen måtte synge igjen. Det var trettifjerde gang de hadde hørt det samme stykket, men de kjente det ikke helt ennå, for det var veldig vanskelig. Og kapellmesteren roste fuglen i de høyeste toner og forsikret dem om at den var overlegen den levende nattergalen, ikke bare når det gjaldt fjærene og de mange vakre diamantene, men også innvendig.

"For legg merke til, mine herrer, og fremfor alt Deres Majestet, med den levende nattergalen kan man aldri forutsi hva som kommer neste, men med den kunstige fuglen er alt bestemt. Det er slik, og ikke annerledes. Det kan redegjøres for. Man kan åpne den og vise den menneskelige oppfinnsomheten, hvordan valsene er satt sammen, hvordan de fungerer, og hvordan den ene følger den andre."

"Nøyaktig hva jeg tenker," sa alle. Og kapellmesteren fikk tillatelse til å vise fuglen for folket den påfølgende søndagen. De skulle også høre den synge, sa keiseren. Og de hørte den, og var så fornøyde som om de var beruset av te (som er den sanne kinesiske måten), og alle sa "å" og pekte fingeren vi kaller slikk-potten opp i luften og nikket så. Men den fattige fiskeren, som hadde hørt den levende nattergalen, sa: "Den synger pent nok, og den ligner også. Men det mangler noe, jeg vet ikke hva!"

Den levende nattergalen ble forvist fra land og rike. Den kunstige fuglen hadde fått en plass tildelt på en silkepute nær keiserens seng. Alle gavene som hadde blitt gitt til den, gull og juveler, lå rundt den, og den hadde steget til tittelen "Høy Keiserlig Nattergalsangerinne" og i presedens var Nummer Én på venstre side. For keiseren anså denne siden som den mest distingverte, ettersom hjertet ligger der, og selv en keisers hjerte er på venstre side. Og kapellmesteren skrev tjuefem bind om den kunstige fuglen. Verket var meget lærd og meget langt, fullt av de vanskeligste ordene på det kinesiske språket, og alle sa de hadde lest det og forstått det. For ellers ville de ha blitt ansett som dumme og ville ha fått magen stemplet på.

Slik gikk det i et helt år. Keiseren, hoffet og alle de andre kineserne kunne huske hver minste lyd i den kunstige fuglens sang utenat. Men nettopp derfor likte de den enda bedre. De kunne synge med den selv, og det gjorde de. Gatebarna sang "Zizizi! klukk, klukk, klukk!" og keiseren sang også. Det var utvilsomt utsøkt.