Muldvarpen og moren hans

Under bakken, i myke, mørke ganger, bodde en liten muldvarp sammen med moren sin. Der var det trygt og lunt, og verden luktet jord og røtter. Den lille muldvarpen var nysgjerrig og ivrig. Han ville så gjerne være stor og flink.

En dag sa han stolt: "Mor, jeg kan se! Jeg kan se alt!" Han rettet seg opp og blunket i mørket, som om øynene hans plutselig hadde lært noe nytt.

Moren smilte rolig og sa: "Kjære barnet mitt, muldvarper lever i mørket. Vi ser ikke slik som andre. Vi bruker snuten og labbene våre."

Den lille muldvarpen ristet på hodet. "Men jeg kan se, jeg vet det!" sa han. Han ville ikke gi seg.

Moren tenkte seg om. Hun ville lære ham, men på en mild måte. Hun fant en liten klump med røkelse som mennesker over bakken hadde mistet ned i jorda. Røkelsen luktet sterkt og godt. Moren la klumpen foran den lille muldvarpen og sa: "Hvis du kan se så godt, kan du da fortelle meg hva dette er?"

Den lille muldvarpen snuste litt, men ikke skikkelig. Han var så opptatt av å vise at han kunne se. Han strakte fram labben, kjente på klumpen og sa fort: "Det er en stein! Jeg ser det!"

Moren nikket langsomt. Stemmen hennes var varm, men tydelig. "Å, barnet mitt," sa hun, "ikke bare kan du ikke se. Du kjente ikke engang lukten. Dette er røkelse, og den dufter sterkt."

Den lille muldvarpen ble stille. Han kjente ordentlig etter med snuten nå, og røkelsen fylte hele gangen med søt duft. Han kjente en liten klump i magen. "Jeg tok feil," hvisket han.

Moren la en labb rundt ham. "Det er helt i orden å ta feil," sa hun. "Men ikke skryt av noe du ikke kan. Lær først, så kan du snakke om det du virkelig vet. Vi muldvarper er flinke til å finne veien med lukt og følelse. Det er våre gode evner."

Den lille muldvarpen nikket. Han la nesen nær klumpen igjen og kjente nøye etter. "Røkelse," sa han sakte. Ordet var nytt, men duften var klar. Han strøk over jorda med labbene sine og hørte på de små lydene rundt seg. Han øvde seg på det han var god til.

Siden den dagen skrøt han ikke av å kunne se. I stedet lyttet han, luktet og kjente. Og hver gang han lærte noe nytt, smilte moren og sa: "Bra, barnet mitt. Nå vet du det på ordentlig."

Slik lærte den lille muldvarpen at sann styrke ikke kommer av å skryte, men av å være ærlig og villig til å lære.