På Solskinnfeltets flyplass surret et lite blått fly ved gjerdet. Navnet hans var Lille Blå. Han elsket glatte morgener når gresset luktet sitroner og rullebanen skinte som et bånd.

"God dag, Lille Blå," sa pilot Ana og klappet den skinnende nesen hans. "Vi har en spesialtur. En rød drage må nå Vindbris-stranden før paraden."

Lille Blå så vindsokken kalt Sokker danse i vinden. Sokker flagret fra venstre til høyre. Flaggene ved hangaren klappet. Lille Blås vingetipper vagglet. Han følte seg urolig inni.

"Jeg liker stille luft," hvisket han.

Ana klatret inn i cockpiten og smilte. "Vi kan være modige sammen. Når vi føler oss urolige, puster vi. Langsomme pust, stødige hender."

Tårn Tim knastret over radioen. "Det er vindkastig. Er dere to OK?"

"Vi prøver," sa Ana. "Lille Blå og jeg er stødige."

De rullet mot rullebanen. Verden var lys og travel. Gresset suste. Måker sirklet over feltet. En liten gutt ved gjerdet vinket. På setet bak Ana stakk den røde dragen ut av boksen, halen pyntet med gylne sløyfer.

Et stort vindkast skubbet Lille Blå sidelengs. "Eep!" pep han.

Ana klappet dashbordet. "Føtter på pedalene, venn. Nese rett, vinger i nivå. En, to, tre."

Lille Blå tok et pust. Han husket Sokkers dans og pekte nesen inn i vindkastet. Hjulene hans rumlet raskere. Rullebane-båndet skled under dem—og så var de oppe.

Luften humpete dem som en vennlig valp. Lille Blå løftet en vinge, så den andre. "Jeg tror ikke jeg kan," sa han.

"Du gjør det," sa Ana. "Lytt til vinden. Den sier: 'Len litt, hold litt.'"

De fløy over åkre som sjakkbrett og en elv som så ut som en skinnende slange. En V av gjess strøk forbi. Ledergåsa honket: "Sterke vinger, lille!" Lille Blå prøvde en stolt honk tilbake.

Ved Granås krøllet vinden over haugen og kilte Lille Blås mage. Han vagglet. Han ville snu.

Så husket han gutten som vinket og dragen med gylne sløyfer. Han forestilte seg den fly høyt ved stranden. Han tok et nytt pust. "Stødig," sa han til seg selv. "Jeg kan være modig og forsiktig."

Forbi åsen jevnet luften seg i et langt, lykkelig minutt. Han nivellerte vingene og nynnet en melodi. Havet dukket opp, bredt og glitrende, og lukten av salt nådde dem. Vindbris-stranden var foran — og det var den vindkastige rullebanen også.

Sokker bodde her også, høyere og enda mer flagrende, og pekte over sanden. Tårn Tia ropte: "Rullebane to-sju. Vind fra venstre. Velkommen, Lille Blå!"

Lille Blå stilte seg opp. Vinden dultet borti siden hans. Venstre hjul ville lande først, men høyre hjul klagde. Han følte uroen vokse.

"Denne er for humpete," sa Ana. "Vi går rundt."

Opp gikk de, sirklende over de fargerike teltene og de bittesmå krabbene som løp ved vannet. Lille Blås motor hørtes sterkere. Han likte at han kunne prøve igjen.

"Andre forsøk," sa Ana. "Vipp litt inn i vinden. Hale rett. Du kjenner dansen."

"Jeg kjenner dansen," hvisket Lille Blå. Han vippet litt mot vindkastet. Han holdt nesen rett med forsiktige føtter. Vingene hans var stødige som et bord. Rullebanebåndet vokste seg stort.

Klaff. Klaff. Kyss. Hjulene hans landet forsiktig som en fjær. De rullet til stopp med et lykkelig knirk.

På sanden jublet barn. Gutten fra gjerdet løp opp. "Du er her!" Navnet hans var Max. Han klemte drageboksen og så på Lille Blå med skinnende øyne. "Du kom selv om det var vindfullt."

Lille Blå følte seg varm fra propell til hale. Han var ikke plutselig fryktløs. Vinden danset fortsatt. Men den modige delen i ham hadde vokst.

"Vi prøvde, vi pustet, vi prøvde igjen," sa Ana og grinset. "God flyging, partner."

Lille Blå surret stolt. Måker lo over dem. Sokker vinket og vinket. Etter en hvile og en slurk kald drivstoff var Lille Blå klar til å surre hjem, og den modige delen holdt vingene stødige, uansett hva luften måtte gjøre.