En due så en maur falle i en bekk. Mauren kjempet forgjeves for å nå bredden, og i medlidenhet slapp duen et strå nær den. Ved å klamre seg til strået som en skipsbrudden sjømann til en knust sparre, fløt mauren trygt til land.

Snart etter så mauren en mann som gjorde seg klar til å fange duen. Men idet han gjorde seg klar, stakk mauren ham i hælen, slik at han ble kastet av balansen, og den skrekkslagne duen fløy til sikkerhet i en fjern skog.

En vennlighet kastes aldri bort.