Nia elsket eventyr. En rolig natt var himmelen mørkeblå og full av sølvstjerner. Nia pakket den lille ryggsekken. Hun la i et kompass (et verktøy som peker nordover), en lykt (et lys du bærer) og et mykt teppe. Hun var klar for en forsiktig, modig reise.

På verandaen flakset noe ved tærne hennes. Det var et papirkart! Det skimret i måneskinnet som et fiskeskjell. En sølvlinje buet seg over det til en liten tegning av en blomst. Ved siden av sto det med pene bokstaver: Måneblomstengen. Nia smilte. Hun hadde aldri sett en måneblomst før. Hun ville utforske.

Nia gikk inn i den stille hagen. Luften luktet mynte og våt jord. Sirisser sang. En kanin dukket opp fra det høye gresset. Ørene hans var lange og hengete. "Jeg er Pip," så det ut som han sa med et hopp og et rykk. Nia lo. "Kom med meg, Pip." Sammen fulgte de den lysende linjen på kartet mot horisonten (der himmelen ser ut til å møte bakken).

De kom til en liten bekk. Den boblet og sang. Strømmen (bevegelig vann) dro med seg flytende blader. Nia satte lykten på en stein. Hun fant glatte steiner og laget en liten sti. Skritt, skritt, skritt. Pip balanserte med forsiktige poter. Nia rakte ut hånden. De krysset sammen. Modige, men forsiktige.

Stien førte inn i trærne. Natten føltes større der. Blader laget myke, hemmelige lyder. "Hviske" betyr å snakke veldig lavt, og trærne hvisket. Nia tok et dypt pust. Hun løftet lykten. Skygger danset, men forble vennlige. En blåfugl suste ned til dem. "Jeg er Bree," trillet sangen hennes. Bree fløy foran og sirklet tilbake, som en liten veileder. I stillheten hørte Nia et ekko (en lyd som spretter tilbake) av sin egen myke nynning.

Et lite pinnsvin var viklet inn i en slyngplante. "Å!" sa Nia. Pip holdt slyngplanten med tennene. Bree dro den løse enden. Nia viklet forsiktig ut den lille vennen. "Takk," pipte pinnsvinet og blinket søvnige øyne. Lagarbeid gjorde den vanskelige tingen enkel.

Ildfluer drev fra bregnene og laget et skimmer (et lite, mykt lys). Lysene deres duppet som små båter. De fløt foran, og kartets sølvlinje lyste sterkere. Nia, Pip og Bree fulgte det glødende sporet til trærne åpnet seg som et forheng.

Der var den: Måneblomstengen. De runde knoppene var tett lukket, som små never. Kartet hadde én note til: Syng og vent. Nia smilte. Hun sang en langsom, varm sang. Bree la til høye toner som stjerner. Pip trampet en forsiktig takt. De ventet med rolige hjerter.

Én etter én foldet knoppene seg ut. Kronbladene åpnet seg som gjesp. Måneblomstene skinte hvite og myke, og luften fyltes med en søt lukt, som honning og melk. Engen sukket. Nia så stille på dem. Hun plukket ikke blomstene. Et enkelt kronblad drev ned, en gave fra natten. Hun fanget det på hånden.

"Modig," hvisket Nia, "betyr å prøve nye ting med omtanke." Pips ører slappet av. Bree la hodet under en vinge.

De fulgte kompasset tilbake hjem. Stjernene blunket god natt. Nia glapp inn i senga med kronbladet og kartet under puten. Hun følte seg trygg. Hun følte seg stolt. Hun lukket øynene, og drømmene hennes blomstret som måneblomster, klare og forsiktige i mørket.