Månen steg som en sølvmynt og skinte over en stille eng. Gresset svaiet, og blomstene glitret av dugg. Pip pinnsvinet våknet i sitt koselige rede. Han elsket natten og dens myke lyder. Han hørte raslingen av blader og hviskingen fra bekken.

Et lite skinn flakket nær en smørblomst. Det blafret som et sjenert blink. Det var ildfluen Luma. Lyset hennes var svakt og slitent. 'Jeg finner ikke piletreet mitt,' sa hun. 'Lyset mitt er svakt. Natten føles stor.'

Pips lille hjerte føltes stort. 'Vi kan hjelpe,' sa han. 'Venner gjør natten trygg.' Han trippet langs stien og ropte på Nib kaninen. Nib dukket opp fra hullet sitt. De lange ørene sto rett opp, og knurrhårene dirret. Han var rask og snill.

Olive uglen ulet fra en krokete gren. Vingene hennes var myke, og øynene hennes var store og klare. Hun kunne se langt i mørket. Ved bekken dukket Tully skilpadden opp med sitt glatte skall. Han beveget seg sakte, men han var sterk og stødig. Han smilte et varmt, langsomt smil.

Pip fortalte dem planen. 'Vi skal lage et måneskinnsspor. Vi skal lage en sti som skinner. Luma kan følge den hjem.' Nib hoppet ut på engen. Han samlet bleke kronblader. Kronblader er myke blomsterstykker. Han fant hvite prestekrager og kremhvite kløver. Han formet en kurv av blomstene.

Tully gled til bekken. Vannet laget små krusninger rundt ham. Han plukket glatte småstein med de forsiktige føttene sine. Småstein er små steiner. Noen var grå, andre var perleblanke. Pip søkte etter skinnende eikenøtthetter. Han fant dem nær en gammel eik. De små hettene blinket i måneskinnet. Olive fløy opp, opp, opp. Hun så på piletreet som svaiet ved vannet. Hun kunne veilede dem ovenfra.

Sammen la de ut stien. Småstein, kronblad, eikenøtthette. Småstein, kronblad, hette. Det dannet et forsiktig mønster. Det skapte et mykt skimmer. Måneskinnet kysset hvert stykke. Sporet begynte å lyse. Luma svevde over starten. Det lille lyset hennes blinket. Blink, blink. Hun fulgte den skinnende stien.

De gikk sakte. De hastet ikke. Nib nynnet en søt sang. Pip hvisket nye ord. 'Glimre,' sa han. 'Skimre,' sa han. Luma smilte til de pene lydene. Tully passet på at stien var pen og riktig. Olive fløy i myke sirkler. Skyggen hennes var som en stille, vinget sky.

Til slutt vinket piletreet med sine lange, grønne armer. Det var Lumas hjem. Dusinvis av ildfluer fløt der og laget små stjerner i bladene. De blinket hei. De blinket god natt. Lumas lys ble litt klarere. 'Takk,' sa hun. 'Deres små lys skapte et stort lys.'

Vennene følte seg varme og stolte. Engen føltes rolig og trygg. Nib gjespet et stort kaningjesp. Tully la hodet i skallet sitt. Olive slo seg ned på grenen. Pip krøllet seg sammen til en liten ball. Han kjente den myke mosen under seg. Han så på månen som seilte, langsom og snill.

Bekken hvisket. Gresset sukket. Kronbladene hvilte. Småsteinene lyste med et siste, mykt lys. Pip lukket øynene. 'God natt, eng. God natt, måne,' tenkte han. Og måneskinnsengen sov.