Livets vann

Det var en gang en konge som ble så syk at ingen lege klarte å hjelpe ham. Til slutt kom en gammel vismann og sa: «Det finnes bare én ting som kan redde kongen: Livets vann. En dråpe vil gjøre ham frisk igjen. Men det er svært langt borte, og veien dit er farlig.»

Kongen hadde tre sønner. Den eldste sa straks: «Jeg skal finne Livets vann og redde far!» Den mellomste ville også prøve. Den yngste, som var mild og høflig, sa stille: «La meg også få lete.» Kongen ga dem hver sin hest og sendte dem av gårde, én etter én, med farvel og velsignelse.

Den eldste red raskt ut av byen. Etter en lang stund møtte han en liten dverg på veien. Dvergen spurte: «Hvor skal du hen, prins?» «Det angår ikke deg, lille kryp,» svarte prinsen stolt og red forbi. Men straks ble veien trang som et smalt skar. Fjellsidene lukket seg rundt ham som jern, og han satt fast uten å komme verken frem eller tilbake.

Senere red den mellomste broren samme vei. Dvergen spurte ham også: «Hvor skal du hen, prins?» «Hva er det for noe du har med saken å gjøre?» sa den mellomste strengt. Og som for den eldste, lukket fjellet seg, og han ble sittende fast på samme vis.

Til slutt kom den yngste prinsen ridende. Da dvergen spurte ham hvor han skulle, stanset han hesten, bøyde hodet og svarte: «Gode venn, jeg søker Livets vann for å redde min far, kongen. Vet du hvor det er?» Dvergen smilte. «Fordi du er høflig og sannferdig, skal jeg hjelpe deg. Rid rett frem til du ser et forhekset slott. Foran porten ligger to løver og sover. Her er to små brød – gi dem hvert sitt, så lar de deg passere. Og her er en jernstav – slå tre ganger på den store jernporten, så går den opp. Inne i slottet renner en kilde med Livets vann i hagen. Men husk: Du må være ute igjen før klokken slår tolv, ellers lukkes porten og fanger deg der for alltid.»

Prinsen takket og red videre, til han så de to mektige løvene ligge og sove foran en port av svart jern. Han la et brød foran hver løve. De åpnet øynene, snuste og spiste fredelig, og lot ham gå mellom seg uten å brøle. Prinsen slo så tre ganger med jernstaven mot porten. Den klirret og gikk opp.

Inne i slottet var alle rom tomme og tause, som om tiden stod stille. På et langt bord lå et sverd og et brød. En liten lapp var festet til sverdet: «Den som bærer meg, vinner hver strid.» På lappen ved brødet sto: «Den som deler meg, mangler aldri mat.» Prinsen tenkte på de mange som sultet og kjempet ute i verden, og han la både sverdet og brødet i vesken sin.

Da han kom til hagen, glitret en ren, klar kilde i sollyset. «Livets vann,» hvisket han, og fylte en flaske til randen. I et stille kammer fant han også en prinsesse som lå og sov under en trolldom. Da han nærmet seg, åpnet hun øynene, som om en tung drøm var brutt. «Du har befridd meg,» sa hun. «Kom tilbake om et år, så skal vi gifte oss. Ta min ring som tegn.» Hun skjøv en ring på hans finger, og han lovet å komme tilbake.

Prinsen skyndte seg mot porten, for klokkene i tårnet begynte å røre på seg. Han var nesten ute da porten plutselig slo igjen. Den klemte hælen hans, så han haltet da han kom seg fri, men han var ute og i sikkerhet.

På veien hjem kom han til en by der folk sultet. Han tok frem brødet fra slottet og delte ut skiver. Jo mer han delte, jo mer brød var det – ingen gikk sulten derfra. I neste land sto en liten hær mot en stor fiende. Prinsen hevet sverdet fra slottet, og fienden flyktet som skygger for sol. Slik hjalp han de som trengte det, og red videre med flaksen sin, flasken med Livets vann og ringen fra prinsessen.

Da han kom til stedet der dvergen først hadde stått, ventet den lille mannen på ham. «Hva med dine brødre?» spurte dvergen. «De sitter fast i fjellet,» svarte den yngste. «Vær så snill og fri dem, for de er mine brødre.» Dvergen nikket. «Fordi hjertet ditt er mildt, skal de være fri.» Og straks kom de to eldre prinsene gående, rødmende og sinte over å ha blitt reddet av den yngste.

De hørte på fortellingen hans, så ringen, sverdet og brødet, og de forsto at han også bar på Livets vann. Missunnelse vokste i dem. «La oss ta en kortere vei hjem,» sa de, «over havet. Det sparer tid.» Den yngste stolte på dem og sovnet i båten. Da helte de det dyrebare vannet over i sin egen flaske og fylte hans med salt sjøvann i stedet.

Hjemme hos kongen var gleden stor da sønnene kom tilbake. Den eldste løftet flasken høyt og sa at han hadde funnet Livets vann. Kongen drakk – men i samme øyeblikk ble han enda svakere, for det var sjøvann. «Den yngste ville forgifte deg!» ropte de to eldre. Kongen ble grepet av sorg og vrede og ba en jeger føre den yngste ut i skogen og ta livet av ham.

Jegeren tok prinsen med seg, men den unge mannen ba for sitt liv og fortalte hele sannheten. «Jeg kan ikke drepe deg,» hvisket jegeren. «Gå, og kom aldri igjen.» Han lot gutten flykte og drepte en hind, tok tungen og hjertet som bevis, og lot kongen tro at oppdraget var utført.

Tiden gikk. En dag, nøyaktig ett år etter, kom en strålende prinsesse til kongens slott med et helt følge. «Jeg er forlovet med den som befridde meg fra trolldommen,» sa hun. «Hvor er han?» De eldste brødrene skyndte seg frem og sa: «Det var en av oss!» Men hun ristet på hodet. «La alle menn i kongeriket komme,» sa hun, «så skal jeg finne ham.»

Mens folk samlet seg, kom jegeren til kongen og sa: «Herre, jeg reddet den yngste prinsen. Han lever i skogen.» Kongen, som nå angret, sendte bud og fikk sønnen hentet i hemmelighet. Da prinsessen så ham, kjente hun ham igjen med en gang – på blikket, på den tapte hælen og på ringen hennes finger hadde gitt. «Dette er min redningsmann,» sa hun og tok hånden hans.

Den yngste prinsen tok frem en liten, forseglet flaske fra beltet sitt. «Jeg fylte to flasker ved kilden,» sa han. «Denne skjulte jeg godt.» Han rakte den til kongen. Kongen drakk, og i samme stund sto helse og farge tilbake i ansiktet hans. Han reiste seg frisk og sterk fra sengen.

Da kom sannheten frem. De to eldste brødrene ble tause og bleke. For sviket sitt ble de drevet bort fra riket, så de ikke kunne gjøre mer ondt. Kongen omfavnet den yngste og gjorde ham til sin arving.

Snart red prinsen og prinsessen tilbake til det vakre slottet der hun hadde sovet. Bryllupet varte i tre dager, og folk fra landene han hadde hjulpet, kom med gaver og takk. Brødet som aldri tok slutt, mettet alle ved bordene, og sverdet ble hengt opp som et minne, for ingen ny krig skulle føres i deres tid.

Slik endte det: høflighet åpnet porter, godhet løste bånd, og en dråpe av Livets vann gjorde det som ingen lege kunne – den gjorde alt godt igjen.