Lillebror satt på de varme steinene ved stranden mens de to store søstrene hans lappet et seil. Måkene ropte, bølgene hvisket, og sommersolen skinte på det blå vannet. "Hold deg nær oss," sa søstrene. "Du er for liten til å seile alene." Lillebror nikket, men øynene hans fortsatte å gli mot båthuset.

Inne lå en liten hvit båt med et klart rødt seil. Han klatret opp bare for å late som. Det lille tauet glapp fra ringen, og en mild vind fylte det røde seilet. "Å!" ropte lillebror da båten gled bort fra brygga. Han rakte etter tauet, men vinden lo og dro ham forbi odden.

Ute på vannet steg og sank bølgene som pusting. "Sitt stille, lille sjømann," ropte en måke og svevet lavt. Sørvinden strøk kinnene hans og sang: "Jeg skal være forsiktig. Hold baugen mot bølgen." En skinnende sel dukket opp med runde, nysgjerrige øyne og fnøs en hilsen før den forsvant igjen. Lillebrors hjerte banket fort, halvt redd og halvt glad.

Men så ble himmelen grå i kanten. Vill vestvind kom farende, hår som flygende sjøsprøyt, og pisket vannet til hvite hester som løp og løp. Båten hoppet og sprang. Lillebror klemte rorpinnen med begge hender. Lua hans fløy av. "Hold fast!" ropte måkene. Skarpe klipper viste de svarte tennene sine, men to måker slo vingene og skjøv et vindkast akkurat riktig, og den vennlige selen dyttet den lille båten bort fra faren med nesen.

Regnet stakk kinnene hans. Tordenen rumlet langt borte. Så, like raskt, ble stormen sliten og solen kikket frem igjen og smilte. En regnbue buet seg over skjærene som en bro til et hemmelig sted. Bølgene jevnet seg ut. I stillheten steg en liten nise opp og plystret. Den svømte ved siden av ham, rullet som en blank svart måne, og lillebror følte seg modigere med en venn i nærheten.

Tilbake på land så søstrene opp og så den tomme ringen ved brygga. "Hvor er lillebror?" ropte de. De løp til båthuset og så det røde seilet langt, langt ute som en valmue på havet. Raske som vinden skjøv de den større båten i vannet, heiset det hvite seilet og dro av sted. "Hold ut, lille! Vi kommer!" ropte de, selv om han ikke kunne høre.

Dagen ble gyllen og vinden vendte seg snill mot land. Måkene sirklet og ropte: "Denne veien! Denne veien!" Én måke suste foran søstrenes båt og viste veien over det skinnende vannet. Nisen klikket og plasket ved siden av det røde seilet, som om den holdt vakt.

Til slutt var de to båtene nær nok til å høre hverandre. "Lillebror!" ropte søstrene. "Her!" ropte han og reiste seg forsiktig. De kastet ham en line og bandt den fast. Storesøster tok den lille båten på slep, og lillesøster ga ham det varme sjalet sitt. Sammen seilte de mot hjemmet, med måkene som lo og selen som dukket opp nå og da, som for å telle dem.

Tilbake ved brygga løftet søstrene lillebror ut og satte ham på de solvarme plankene. Han var fuktig og saltet og full av historier. De pakket ham inn i et teppe og ga ham varm melk og brød. "Jeg skal ikke seile alene igjen," lovet han, og han mente det.

Den natten, godt inntullet i senga, lyttet lillebror til det fjerne suset fra havet. Han lukket øynene og drømte om et rødt seil, vennlige måker og vindens sang—trygg og modig, med søstrene nær.