Mina hadde en liten robot som het Pip. Pip bodde på skrivebordet hennes ved vinduet. Pip hadde myke hjul og et rundt hode. Et lite blått lys blinket, blinket. Pip sa "Beep bop!" når den var glad.

Pip hadde en antenne som et skinnende sølvsugerør. Den hadde også sensorer. En sensor hjelper en robot med å legge merke til ting, som lys eller lyd. Pip bar en liten batteripakke som en ryggsekk. Når batteriet følte seg søvnig, trengte Pip lading. Mina sa: "Tid for hvile, Pip," og koblet til laderen med et forsiktig klikk.

En stille kveld ble himmelen lilla og blå. Stjernene begynte å funkle. Mina smilte. "La oss lage en stjerneprosjektor," sa hun. "Den vil hjelpe oss med å slappe av ved sengetid." Pips lys blinket raskere. "Beep bop! Prosjekt!" sa Pip.

De samlet tingene de trengte. En pappeske. Tape. En liten lampe med en bryterknapp. Noen runde klistremerker for å lage måneformer. En kort ledning. "Dette er kretsen vår," sa Mina. "En krets er en liten vei for elektrisitet. Den hjelper lampen med å slå seg på." Pip lyttet. Pip likte nye ord.

Pip suste rundt for fort. Tape satt fast på hjulene. Klistremerker fløy. Esken veltet med et dunk. Pip ga fra seg et bekymret beep. Mina lo og klappet Pips metallhånd. "Det er greit," sa hun. "Vi tar ett skritt om gangen. Skritt en. Lag en plan. Skritt to. Bygg sakte. Skritt tre. Test og fiks."

Pip nikket. "Skritt. Skritt. Skritt," sa Pip. De tegnet en enkel plan med en fargeblyant. Mina laget små stjernehull i esken med en blyant, ett om gangen. Pip holdt esken stødig. Deretter satte de lampen inni. Mina koblet ledningen til bryteren. Klikk! Pip trakk av klistremerker og trykket dem på esken for å lage måneformer og prikker. Tapen satt riktig. Den lille kretsen var trygg og god.

De slo av romlyset. Det føltes koselig og rolig. Mina trykket på bryteren. Klikk. Lampen skinte gjennom stjernehullene. Taket fyltes med myke, skinnende stjerner. Vegger bar små måner og forsiktige prikker. Rommet så ut som nattehimmelssuppe, varm og gnistrende.

Pip snurret sakte, ikke fort. "Beep," hvisket den. Mina lå under teppet. Hun kjente tærne sine slappe av. Pip så på stjernene med de blanke, nysgjerrige øynene. "Vi lagde en oppfinnelse," sa Mina. "Vi klarte det."

Pip nikket. "Lagarbeid," sa Pip. "Plan. Bygg. Test." Pip likte de ordene. Mina likte dem også. Lagarbeid gjorde rommet trygt.

Det blå lyset på Pips hode lyste mykt. Batteriet gjespet. Mina koblet til laderen. "Godt jobbet, hjelper," hvisket hun. "God natt, stjerner. God natt, lille robot."

Pip nynnet, en liten, søvnig surring. Stjernelysene drev som snøfnugg av lys. Minas øyne ble tunge. Hun tok et dypt pust. Det siste hun hørte var Pips forsiktige beep og det myke klikket fra bryteren.

Noen ganger er teknologi høylytt og travel. Men i kveld var den stille og snill. Med tålmodighet og skritt laget Mina og Pip sengetiden lys, rolig og søt.