Lille Idas blomster

Lille Ida hadde et lite glass med blomster på bordet sitt. Blomstene pleide å stå så rette og smile, men nå hang de med hodene. "Stakkars blomster," sa Ida. "Hvorfor er dere så triste?" Hun ble nesten på gråten.

Akkurat da kom studenten forbi. Han bodde i huset og kunne fortelle de morsomste ting. Ida viste ham blomstene. "De ser så slitne ut," sa hun. "Er de syke?"

"Nei da," sa studenten og smilte lurt. "De var på ball i natt. Hele natten danset de. Derfor er de trøtte i dag."

"Var de på ball?" hvisket Ida og sperret opp øynene.

"Ja," sa studenten. "Alle blomstene i byen kom til slottet. Sommerfuglene var kavalerer. Rosene bukket, tulipanene snurret, og snøklokkene hoppet så kjolene klirret. Professoren sier at blomster ikke kan danse, men hva vet han om det? Han ser dem jo bare om dagen."

Ida lo. "Jeg vil så gjerne hjelpe dem å hvile," sa hun. Hun hentet dukkesengen sin. "Kjære Sofie," sa hun til dukken, "kan blomstene sove i sengen din i natt?" Dukken satt helt stille, men Ida syntes hun nikket.

Ida la et lite hvitt lommetørkle som laken. Hun ordnet blomstene forsiktig i sengen og strøk over bladene. "Sov godt, små blomster. Bli friske igjen."

"Jeg skal lage en gjest til ballet," sa studenten. Han tok saks og papir og klippet en liten mann som kunne bukke. "Se! Han kan hilse på alle." Ida lo da den lille papirmannen bøyde seg og vinket.

Den natten klarte Ida nesten ikke å sove. Månen lyste inn gjennom gardinen. Det var så stille i rommet at hun kunne høre sitt eget pust. Plutselig syntes hun noen hvisket. Var det fra dukkesengen?

Ida satte seg opp og kikket. Blomstene rørte på seg! De løftet de små hodene, rettet på bladkjolene, og reiste seg forsiktig. Papirmannen bukket dypt. "Musikken!" hvisket han. Og i samme stund var det som om måneskinnet ble til musikk. Mykt og lyst.

Ut av glasset på bordet kom flere blomster. Hyasinten ledet an, stolt og høytidelig. Rosene snurret rundt med sommerfugler som holdt dem i hånden. Tulipanene trampet med brede blader, og snøklokkene hoppet så de små bjellene klang. Selv den minste fiolen fikk danse.

Ida smilte og holdt pusten. Hun løftet litt på gardinen, men var helt stille. Ingen la merke med henne. Hele rommet var blitt en sal. Stolen var en balkong. Bordet var en scene. Papirmannen gjorde knebøy og svingte seg. Han var så artig at selv de alvorlige blomkålene i kjøkkenkrukken måtte fnise. Og når blomstene ble tørste, drakk de en dråpe måneskinn og fortsatte.

Men noen av blomstene var veldig bleke. De danset sakte og så på Ida med milde øyne. "Det er vår siste dans," hvisket de. "I morgen må vi legges i jorden. Vil du hjelpe oss?"

Ida nikket, selv om ingen kunne høre. "Ja," hvisket hun tilbake. "Jeg skal gjøre det pent."

Musikken ble lavere. En etter en krøp blomstene tilbake i sengen og glasset. De la seg rolig ned. Månen gled bak en sky. Ida la seg også og sovnet med et lite smil.

Neste morgen løp Ida til blomstene. Noen lå stille og var helt visne. Hun husket alt hun hadde sett. Studenten kom forbi igjen, og Ida fortalte det hele. Øynene hans glitret. "Da skal vi holde en ordentlig liten begravelse," sa han. "En vakker en."

De fant en fin, blå eske med gullblomster på. Ida la et hvitt papir i bunnen så det ble som en pute. Hun ordnet de visne blomstene varsomt der inne. "Takk for dansen," sa hun.

I hagen gravde studenten et lite hull under det store treet. "Her skal de sove," sa han. På veien kom noen små, svarte maur. "Se," hvisket studenten, "det er sørgefølget." Ida holdt hendene høytidelig foran seg. Hun satte et lite stykke hvit pinne som kors.

"Nå sier vi farvel," sa studenten mykt. Han la esken i jorden. De la på litt jord og småstein. Ida plasserte en blank skjellbit på toppen. "Som et minne," sa hun. Så vannet hun forsiktig.

Ida kjente at det var trist, men også godt. "Kommer de tilbake?" spurte hun lavt.

"Om ikke disse, så nye," sa studenten. "Alt som er glad i jorden, finner vei opp igjen når solen varmer. Du skal se."

Ida tok et siste lite bukk, slik papirmannen hadde gjort. "Sov godt," sa hun. Og i hjertet visste hun at en dag skulle nye blomster danse for henne i sommervinden.