En blåsig dag hakket Kylling Liten på frø under et stort eiketre. Plump! Et eikenøtt falt fra treet og traff Kylling Liten rett på hodet. "Å nei, å nei!" ropte Kylling Liten. "Himmelen faller! Jeg må dra og fortelle det til kongen!"

Kylling Liten skyndte seg nedover veien, med flagrende vinger. Snart møtte hun Høne Pene som skrapte i støvet. "Hvor skal du i så stor fart, Kylling Liten?" kaklet Høne Pene.

"Jeg skal fortelle kongen at himmelen faller," sa Kylling Liten.

"Hvordan vet du at himmelen faller?" spurte Høne Pene.

"Jeg så det med mine øyne og hørte det med mine ører, og en bit av den falt på hodet mitt!" sa Kylling Liten og gned det ømme stedet.

"Da skal jeg bli med deg," sa Høne Pene. Så av sted gikk Kylling Liten og Høne Pene, mens de ropte: "Vi skal fortelle kongen at himmelen faller!"

De hadde ikke kommet langt da de kom til en dam. And Vand vasset ut, plask-plask. "Hvor skal dere, Kylling Liten og Høne Pene?" kvakket And Vand.

"Vi skal fortelle kongen at himmelen faller," sa de sammen.

"Hvordan vet dere at himmelen faller?" spurte And Vand.

"Jeg så det med mine øyne og hørte det med mine ører, og en bit av den falt på hodet mitt!" sa Kylling Liten.

"Da skal jeg bli med dere," sa And Vand. Så av sted gikk Kylling Liten, Høne Pene og And Vand, mens de ropte: "Vi skal fortelle kongen at himmelen faller!"

Langs veien møtte de Gjås Råås som beitet gress. "Hvor skal dere, alle på rad?" honket Gjås Råås.

"Vi skal fortelle kongen at himmelen faller," sa de tre.

"Hvordan vet dere at himmelen faller?" spurte Gjås Råås.

"Jeg så det med mine øyne og hørte det med mine ører, og en bit av den falt på hodet mitt!" sa Kylling Liten.

"Da skal jeg bli med dere," sa Gjås Råås. Så av sted gikk Kylling Liten, Høne Pene, And Vand og Gjås Råås, mens de ropte: "Vi skal fortelle kongen at himmelen faller!"

Forbi gjerdet møtte de Kalkun Valkun, som pustet og parerte. "Hvor skal dere, klukk-klukk, i så stor fart?" spurte Kalkun Valkun.

"Vi skal fortelle kongen at himmelen faller," sa alle fire.

"Hvordan vet dere at himmelen faller?" spurte Kalkun Valkun.

"Jeg så det med mine øyne og hørte det med mine ører, og en bit av den falt på hodet mitt!" sa Kylling Liten.

"Da skal jeg bli med dere," sa Kalkun Valkun. Så av sted gikk Kylling Liten, Høne Pene, And Vand, Gjås Råås og Kalkun Valkun, mens de ropte: "Vi skal fortelle kongen at himmelen faller!"

De marsjerte og marsjerte til de nådde skogkanten. Ut av skyggene trådte Rev Lekrev, glatt og smilende. "God dag, små fugler," sa Rev Lekrev. "Hvor skal dere i en så fin parade?"

"Vi skal fortelle kongen at himmelen faller!" ropte de alle.

"Kongen!" sa Rev Lekrev. "Men jeg kjenner den aller korteste veien til slottet. Følg meg, så skal jeg ta dere dit med én gang."

Kylling Liten og de andre visste ikke veien til kongen, så de fulgte Rev Lekrev gjennom trærne og nedover en svingete og vridd sti. Det ble mørkere og smalere. "Er dette veien til kongen?" hvisket Høne Pene.

"Å ja," sa Rev Lekrev mykt. "Rett gjennom denne døren." Han ledet dem til en lav, mørk åpning i åssiden.

Rev Lekrev åpnet den på vidt gap. Rask som et blunk hoppet han—og slukte dem, én etter én. Kylling Liten, Høne Pene, And Vand, Gjås Råås og Kalkun Valkun ble aldri sett igjen. Og kongen hørte aldri nyheten deres, fordi det slett ikke var noen nyhet. Det hadde bare vært et eikenøtt.

Og det er derfor, før vi roper "Himmelen faller!", stopper vi opp, trekker pusten og forsikrer oss om at det er sant.