Kong Trosteskjegg
Det var en gang en konge som hadde en datter så vakker at folk kom langveisfra for å se henne. Men prinsessen var også stolt og spottende. Når friere kom for å be om hånden hennes, lo hun av dem. En var for høy, en for lav, en for tykk, en for tynn. Til slutt kom en mild, klok konge med et pent skjegg. «Se på ham!» lo prinsessen. «Skjegget hans ser ut som en trost har bygget rede i det. Jeg kaller ham Kong Trosteskjegg!» Hele salen lo, men prinsens blikk ble trist.
Da ble kongens far rasende. «Du gjør narr av hederlige menn,» sa han. «For å lære deg ydmykhet lover jeg at du skal giftes bort til den første tiggende mannen som kommer til slottet vårt.» Prinsessen trodde ikke på ham, men neste morgen kom en fattig spelemann til porten og sang for noen mynter. «Her er brudgommen,» sa kongen. Og før prinsessen rakk å protestere, ble hun gift med spelemannen.
«Nå må du følge meg,» sa mannen. Hun ble ført ut av slottet i en enkel kjole, uten smykker, uten tjenere. De gikk og gikk for å finne et sted å bo.
De kom forbi en stor, mørk skog. «Hvem eier denne vakre skogen?» spurte prinsessen.
«Det gjør Kong Trosteskjegg,» sa spelemannen. «Hadde du giftet deg med ham, ville den vært din.» Da begynte prinsessen å rødme.
Senere kom de til en grønn eng der hester beitet. «Hvem eier denne engen?» spurte hun.
«Det gjør Kong Trosteskjegg. Hadde du giftet deg med ham, ville den vært din,» svarte mannen. Tårene presset på.
Til slutt kom de til en stor, lys by. «For en vakker by! Hvem eier den?» hvisket prinsessen.
«Den tilhører Kong Trosteskjegg. Hadde du giftet deg med ham, ville du vært dronning der,» sa spelemannen stille. Nå gråt prinsessen åpent. «Jeg var dum som lo av ham,» snufset hun.
Men spelemannen førte henne forbi byen og helt til en liten, krokete hytte. «Her skal vi bo,» sa han.
Prinsessen så seg rundt. Gulvet var jord. Taket lakk. Ingen tjenere kom løpende. «Hvem skal vaske her?» spurte hun forsiktig.
«Det må du,» sa mannen rolig. «Jeg skal tjene penger med fiolinen, men du må lære deg arbeidets kunst.»
Slik begynte prinsessens nye liv. Hun bar vann, feide gulvet, tente ild og kokte enkel mat. Fingrene ble ømme, og hun var ikke vant til å gjøre alt selv. «Vi trenger mer penger,» sa spelemannen en dag. «Prøv å spinne garn, så kan vi selge det.» Hun forsøkte, men de fine fingrene ble fulle av blemmer, og tråden røk.
«Spinning passer visst ikke for deg,» sa mannen vennlig. «Prøv å lage leirkrukker. Dem kan du selge på torget.» Snart sto hun med et lite bord fullt av blanke krukker. Den første dagen solgte hun mange. Hun smilte for første gang på lenge.
Neste dag satte hun seg igjen på torget. Da kom en rytter galopperende forbi. Hesten skvatt, og rytteren dundret rett gjennom bordet hennes. Krukkene smadret i hundre biter. «Å nei!» ropte prinsessen. Hun satt igjen uten varer og uten penger.
«Nå har vi ingenting igjen,» sa hun gråtende da hun kom hjem. Spelemannen la hånden på skulderen hennes. «Da får vi prøve noe nytt. I byen bor Kong Trosteskjegg. Jeg skal be for deg om arbeid på slottets kjøkken.»
Slik ble den tidligere stolte prinsessen kjøkkenjente. Hver dag bar hun vann, skrubbet gryter og skar brød. Når restene fra kongens bord ble båret ut, fikk hun lov til å ta litt brød og grønnsaker for å leve. Hun bandt to små krukker ved beltet for å bære med seg smulene hjem.
En dag var slottet pyntet med blomster og lys. «I kveld er det stor fest,» hvisket de andre tjenestene. «Kongen holder bryllup!» Prinsessens hjerte dunket. «Tenkt om bruden er vakrere enn meg,» tenkte hun, og så skammet hun seg straks over sine gamle tanker.
Hun listet seg opp for å kikke inn i festsalen. Der var det musikk og dans, og kongen selv sto der – strålende og vennlig. Hun kjente ham igjen. Det var Kong Trosteskjegg, han hun hadde gjort narr av. Han så henne i døråpningen og nikket. «Vil du danse?» ropte han med varm stemme.
«Nei, nei, jeg er bare en kjøkkenjente,» mumlet hun og ville snu. Men folket i salen syntes synd på den beskjedne jenta og klappet henne fram. I det hun tok et nølende skritt, sprakk snorene i beltet. De to krukkene falt i gulvet, og brødsmuler og grønnsaksbiter rullet utover. Folk gispet. Prinsessen ble ildrød i ansiktet og løp ut av salen og ned trappene, skamfull og gråtende.
På kjøkkenet sank hun ned på en krakk. Da åpnet døren seg stille, og inn kom kongen. «Ikke gråt,» sa han mildt. «Jeg vet hvem du er.» Hun turte knapt se opp.
«Hør,» sa han. «Spelemannen du giftet deg med … det var jeg. Jeg elsket deg allerede da du lo av meg, men jeg så at ditt stolte hjerte måtte lære. Jeg var spelemannen som førte deg bort. Jeg ordnet arbeidet i kjøkkenet, og jeg vet hvem som brakk krukkene på torget. Alt dette for at du skulle se hva ord kan gjøre, og hva arbeid betyr.»
Prinsessen så på ham gjennom tårene. «Jeg har vært slem og stolt,» hvisket hun. «Kan du noen gang tilgi meg?»
Kongen nikket. «Du har allerede begynt å forandre deg. Du har båret vann, tjent ærlig, og vist anger. Jeg vil ikke ydmyke deg mer. Vil du være min dronning – av eget valg?»
Hun reiste seg skjelvende. «Ja,» sa hun. «Og jeg lover å ikke gjøre narr av noen igjen, rik eller fattig.»
Da klappet kongen i hendene. Inn kom hennes far, kongen i nabolandet, som var invitert i hemmelighet. «Mitt barn,» sa han rørt, «jeg ser at du har lært det jeg håpet. Jeg ga deg til en tigger, men du får nå en konge som elsker deg.»
Samme kveld ble det feiret bryllup, og denne gangen var bruden prinsessen selv. Hun danset uten et eneste spottende ord, for hjertet hennes var blitt mykt. Og når hun senere hørte noen le av andres feil, sa hun: «Husk Kong Trosteskjegg. Husk at stolthet faller, men vennlighet reiser oss.»
Så levde de godt og klokt sammen, og hun glemte aldri leksjonen hun hadde lært: At ord kan såre, at arbeid gir ære, og at et vennlig hjerte er den sanne pryd.
