Klods-Hans
Det var en gang en konge som hadde en klok og livlig prinsesse. Hun ville gjerne gifte seg, men bare med en som kunne snakke for seg selv og ikke ble redd av fine ord. Kongen lot kunngjøre over hele landet at alle som ville, kunne komme til slottet og snakke med prinsessen. Den som kunne svare kvikt og morsomt, kunne få både prinsessen og halvdelen av kongeriket. Men sa han noe dumt, skulle han få ris og sendes hjem.
I en liten stue langt fra slottet bodde en mann med tre sønner. De to eldste var lærd og pene karer som hadde gått på skole. De kunne latinske ord og visste hva som sto i avisene. Den yngste het Hans, men alle kalte ham Klods-Hans, for han var enkel og rett frem, og ofte gjorde han ting på sin egen, litt rare måte. Brødrene lo av ham og sa: «Du passer hjemme ved grua, Hans, ikke i kongens sal!»
Da de to eldste hørte om prinsessens prøve, strøk de klærne sine blanke, lærte seg nye, fine setninger og pakket lommetørklær med broderte kanter. De øvde på spørsmål og svar, bukket for speilet og sa: «God dag, Deres kongelige høyhet!» og «Det er en stor ære!» De var sikre på at de skulle klare det.
«Jeg vil også prøve,» sa Klods-Hans. «Du?» lo brødrene. «Du har jo verken frakk eller franske ord!» «Jeg har geita mi,» sa Hans, «hun går som vinden.» Og så hoppet han opp på geita og red av gårde. Faren ropte etter ham: «Ta i det minste noe ordentlig med deg!» «Jeg tar det jeg finner,» svarte Hans og vinket.
Veien til slottet var lang, og akkurat da Hans red forbi en grøft, så han noe svart i gresset. «Oi!» sa han. «En død kråke. Den kan komme vel med.» Han puttet kråka i lomma. Litt lenger fremme lå det en gammel, hullete tresko. «Den kan jeg bruke til noe,» sa Hans og stakk den under armen. Og i grøfta ved siden av var det tykt, grått grøftevann og gjørme. «For en flott saus!» sa Hans og fylte treskoen halvfull av gjørme.
Da de nådde slottet, sto de to eldste brødrene allerede i kø sammen med mange andre fine herrer. I hallen satt prinsessen på en høy stol av gull med rådgivere og skrivere rundt seg. Kongen nikket høytidelig og sa: «Den som kan snakke godt med prinsessen, vinner hennes hånd. Den som snakker dumt, får ris og reiser hjem.»
Den eldste broren gikk først. Han hadde øvd hele natten, men da prinsessen smilte og så ham rett i øynene, ble han plutselig veldig tørr i halsen. «God… god dag, Deres høyhet,» stammet han. «Snakk da,» sa prinsessen muntert. «Si meg noe nytt!» «Ehm… i dag… eh… falt det regn fra skyene,» fikk han til slutt fram. «Det vet jeg,» sa prinsessen. «Vakt!» ropte kongen. «Neste!» Den eldste ble båret bort, rød som en tomat.
Den nest eldste broren gikk på. Han hadde pugget en lang tale fulle av fremmede ord. «Deres eminente kongelige person…» begynte han. «Sier du noe som får meg til å le?» spurte prinsessen. Broren blunket nervøst. «Jeg… jeg er meget… eh… underholdende.» «Det tror jeg ikke,» sa prinsessen. «Vakt! Neste!» Og slik gikk det for ham også.
Da var det Klods-Hans sin tur. Han kom ridende rett inn i salen på geita, så støvet føyk. «God dag!» ropte han. «Her er jeg!» Noen lo, noen ristet på hodet, men prinsessen lente seg frem og smilte enda bredere. «Kan du snakke?» spurte hun. «Å ja,» sa Hans. «Når jeg først kommer i gang, er det som å kjøre i nedoverbakke.»
«Hva har du i lommen?» spurte hun. «En skatt,» sa Hans og dro opp den døde kråka. Hele hoffet gispet. Prinsessen lo. «Hva skal du med den?» «Koke suppe til deg,» sa Hans. «Hvor er gryta di da?» «Her!» sa Hans, og holdt opp den gamle treskoen. «Det blir nok litt trangt, men det går an.»
«Og vannet?» spurte prinsessen. «Kokesuppe uten vann blir vel tørr.» «Allerede ordnet,» sa Hans. Han lente seg frem, og med et lurt smil lot han en skvett grøftevann og gjørme fra treskoen plaske ned på stengulvet. Det surklet og spredte seg som en grå stjerne. Hoffolkene hoppet bakover. Prinsessen lo så kronen klirret. «Du er ikke redd for å søle,» sa hun.
«Nei,» sa Hans. «Når en først skal lage noe godt, må en våge å røre i gryta.» «Hva sier geita di om det?» spurte prinsessen. «Mee-ee!» brækte geita. «Hun sier at du smiler finere enn en solvarm ost,» sa Hans. Prinsessen slo seg på knærne. «Og hva sier du om meg?» «Jeg sier,» sa Hans, «at du er en som heller vil høre hjertet enn hule ord. Derfor tok jeg med meg kråka, treskoen og grøftevannet. De sier sannheten uten pynt.»
«Sannheten?» spurte prinsessen, fortsatt med glimt i øyet. «Hva er sannheten her, Klods-Hans?» «At det ikke nytter å late som man er større enn man er,» sa Hans. «Kråka er kråke, treskoen er tresko, og jeg er Hans. Men jeg kan gjøre mitt beste med det jeg har, og få deg til å le på kjøpet.»
Da reiste kongen seg. Hoffolkene hvisket. Prinsessen så rundt på alle de fine herrene med glatte jakker og stramme nakker. Så pekte hun på Klods-Hans, som fremdeles satt på geita og holdt på treskoen sin som en kjær skatt.
«Han,» sa hun. «Jeg vil ha ham. Han kan snakke for seg selv, han er modig nok til å være seg selv, og han fikk meg til å le.»
Brødrene til Hans stod med åpne munner. «Men… men han er jo Klods-Hans!» sa de. «Ja,» sa prinsessen. «Det var derfor han vant.»
Samme kveld ble det dans og fest på slottet. Klods-Hans fikk nye klær, men han fikk også beholde geita si, som fikk et halsbånd av rødt bånd og en liten bjelle som sa ding-ding hver gang den nikket. Treskoen ble hengt opp på veggen i spisesalen, og under den sto det skrevet: «Til suppe, når ordene blir for tørre.» Kråka fikk en fin plass i kokkens store bok: som en historie å fortelle, ikke en oppskrift å prøve.
Og slik gikk det til at Klods-Hans, som alle trodde ikke dugde til noe, ble den som vant prinsessen, fordi han kom med et lyst hode, et varmt hjerte og mot til å være akkurat den han var. Og om noen siden sa noe altfor fint og innviklet ved hoffet, pleide prinsessen å peke på treskoen på veggen og si: «Husk grøftevannet!» Da lo alle, og ordene ble litt enklere og mye hyggeligere.
Så levde de lykkelig og lo ofte, for latter trives der sannhet og hjertelag får sitte ved bordet.
