Keiserens nye klær
Det var en gang en keiser som elsket klær. Han tenkte på klær om morgenen, om dagen og om kvelden. Han brydde seg ikke så mye om soldater eller teater. Han ville bare ha nye drakter og frakker, den ene finere enn den andre.
En dag kom to lure fremmede til byen. De sa at de var vevere og kunne lage et stoff som var helt spesielt. Stoffet, sa de, var usynlig for alle som var dumme, eller som ikke passet til jobben sin. Keiseren sperret opp øynene. Tenk så nyttig! Med slikt stoff kunne han se hvem som var kloke og flinke.
Han ga veverne en stor sekk med gull og den fineste silken. De fikk et rom i slottet og satte opp vevstoler. Men vevene var tomme. Veverne latet som om de vevde. De puttet alt gullet og all silken i lommene og nikket høytidelig, som om stoffet var det vakreste i verden.
Keiseren ble nysgjerrig. Han ville se hvordan det gikk, men han turte ikke å gå selv med en gang. Først sendte han en gammel og klok minister. Ministeren gikk inn til veverne. Han stirret og stirret, men han så ingenting, for det var jo ikke noe der. Han ble redd. Hvis han ikke så stoffet, betydde det at han var dum, eller at han ikke passet til jobben! Han smilte stort og sa:
– Å, for et mønster! For en glans!
Veverne nikket og pekte i luften. – Ser du ikke de små krusedullene? spurte de. – Så vakre farger!
– Ja, ja! sa ministeren. Han var svett i pannen, men han sa alt han trodde keiseren ville høre.
Snart sendte keiseren en annen høytstående mann for å se. Også han så ingenting. Også han ble redd og lot som om han så alt. – Det er praktfullt! sa han. – Helt enestående!
Til slutt bestemte keiseren seg for å gå selv. Han kom inn til veverne med hele hoffet bak seg. Veverne bukket og pekte i den tomme luften. Keiseren så og så, men han så ingenting. Hjertet hans dunket. Kunne han være dum? Passet han ikke til å være keiser? Han måtte ikke la noen forstå det.
– Det er... svært vakkert, sa han. – Hvilke farger! Hvilket mønster!
Veverne smilte og ba om mer gull og mer silke. De jobbet og jobbet – eller de lot som. Hele byen snakket nå om det vidunderlige stoffet som bare de kloke kunne se.
Dagen før en stor parade sa veverne at klærne var ferdige. Hele natten "klippet" og "sydde" de i løse luften. Om morgenen kom de med nåler uten tråd, og de bar på noe som ingen kunne se.
– Her er buksen, sa de. – Her er kappen. Her er slepet.
Keiseren kledde av seg, og veverne lot som om de kledde ham på. Kammerherrene nikket alvorlig og løftet på slepet, som ikke fantes. Alle roste hvor godt klærne satt.
– Nå er keiseren klar til paraden! ropte de.
Gatene var fulle av folk. Alle ville se de nye klærne. Keiseren gikk stolt ut, og kammerherrene bar det usynlige slepet. Folk jublet og hvisket til hverandre. Ingen ville virke dumme, så alle sa:
– Å, så nydelig! For en passform! For et mønster!
Da hørte de en liten stemme. En liten gutt satt på sin fars arm og ropte:
– Men han har jo ingen klær på!
Faren ble stille. Så nikket han. Snart hvisket én, så to, så hele folkemengden:
– Han har ingen klær på! Keiseren er naken!
Keiseren kjente vinden mot huden. Han visste inni seg at barnet hadde rett. Men han måtte ikke stanse. Han rettet seg opp, løftet haken og gikk videre, stivere enn før. Kammerherrene fulgte etter og bar slepet som ikke fantes.
Og slik lærte alle i byen hvor viktig det er å si sannheten, selv når det virker skummelt – og hvor lett det er for store folk å late som, når de egentlig burde se og si klart.
