Katten og fuglene
En solfylt morgen satt en flokk små fugler høyt oppe i et tre. De kvitret og pratet. Noen følte seg litt pjuskete, og alle var ekstra forsiktige. Nede på bakken lusket en sulten katt. Han kikket opp. Fuglene satt trygt. Han kunne ikke nå dem.
Katten spisset ørene. «Fugler som er syke?» hvisket han for seg selv. «Kanskje jeg kan lure dem ned.» Han pusset pelsen, fant en liten pose han kunne bære i munnen, og bandt en hvit fille rundt den ene poten. «Nå ser jeg ut som en lege,» tenkte han, og smilte med lange værhår.
Katten stilte seg under treet og ropte med myk stemme: «God dag, kjære venner! Jeg er doktor Katt. Jeg har lært å hjelpe fugler. Jeg hørte at noen av dere ikke er helt i form. Kom ned en etter en, så skal jeg undersøke dere. Jeg har urtete og plaster, og jeg er veldig snill.»
Fuglene ble stille. De flyttet seg nærmere hverandre på grenene. En liten spurv hvisket: «Han ser snill ut.» En eldre fugl la hodet på skakke og sa lavt: «Se på potene hans.» Alle så. Der nede blinket det skarpe klør.
«Kjære doktor,» kvitret en blå fugl høyt, «hvorfor har du så spisse klør hvis du bare vil hjelpe?»
«Å, disse?» sa katten og gjemte potene bak ryggen. «De er ingenting å være redd for. Jeg har sluttet å bruke dem. Jeg vil bare passe på dere. Kom ned nå, så blir dere friske fort.» Han ristet den lille posen. Den klirret som om det var flasker og salver i den.
Fuglene ristet på hodene sine. «Vi tror du kan mange fine ord,» svarte den eldre fuglen rolig. «Men vi ser fortsatt værhårene, ørene og halen. Og vi vet hva katter liker å spise.»
Katten prøvde igjen. «Jeg lover at jeg ikke spiser fugler lenger. Jeg er en helt ny katt! Bare sett dere på denne lave grenen, så kan jeg lytte på hjertet deres.» Han satte seg på bakbeina og strakte seg litt for langt opp.
Grenene raslet, men fuglene fløy bare høyere opp. «Selv om du var den beste legen i verden,» ropte de, «ville vi likevel være forsiktige med deg. Vi kjenner deg, katt. Vi blir her oppe, trygge.»
Katten sukket. Han prøvde å se ekstra vennlig ut, men halen slo i gresset, og klørne kom frem igjen. Fuglene nikket til hverandre. «En katt er en katt, selv i legefrakk,» sang de mykt.
Til slutt listet katten vekk, sulten og litt flau. Fuglene strøk fjærene sine glatte og begynte å synge igjen. De hadde vært forsiktige, og det hadde reddet dem.
Moralen: Vær varsom med dem som har gjort deg vondt før, selv om de snakker pent. Kloke venner lar seg ikke lure av fine forkledninger.
