En viss katt hadde blitt kjent med en mus, og fortalt henne så mye om den store kjærligheten og vennskapet den følte, at musen til slutt gikk med på å bo og holde hus sammen. "Men vi må skaffe oss en forsyning til vinteren, ellers vil vi sulte," sa katten. "Og du, lille mus, kan ikke våge deg overalt, ellers blir du fanget i en felle en dag." Det gode rådet ble fulgt, og en krukke med fett ble kjøpt, men de visste ikke hvor de skulle gjemme den. Til slutt, etter mye ettertanke, sa katten: "Jeg vet ikke noe sted hvor den vil bli bedre oppbevart enn i kirken, for ingen tør ta noe derfra. Vi skal sette den under alteret, og ikke røre den før vi virkelig trenger den." Så ble krukken satt i sikkerhet, men det varte ikke lenge før katten fikk stor trang til den, og sa til musen: "Jeg vil fortelle deg noe, lille mus; min kusine har fått en liten sønn, og har bedt meg være gudmor; han er hvit med brune flekker, og jeg skal holde ham over dåpsfonten ved dåpen. La meg gå ut i dag, og du passer huset alene." "Ja, ja," svarte musen, "for all del gå, og hvis du får noe veldig godt å spise, tenk på meg. Jeg skulle gjerne smakt en dråpe søt rød dåpsvin selv." Alt dette var imidlertid usant; katten hadde ingen kusine, og hadde ikke blitt bedt om å være gudmor. Hun gikk rett til kirken, listet seg til krukken med fett, begynte å slikke på den, og slikket det øverste av fettet av. Så tok hun en spasertur over byens tak, så etter muligheter, og deretter strakte hun seg i solen, og slikket leppene hver gang hun tenkte på krukken med fett, og vendte ikke hjem før det ble kveld. "Vel, her er du igjen," sa musen, "utvilsomt har du hatt en munter dag." "Alt gikk bra," svarte katten. "Hvilket navn ga de barnet?" "Toppen av!" sa katten ganske rolig. "Toppen av!" ropte musen, "det er et veldig rart og uvanlig navn, er det et vanlig navn i familien din?" "Hva gjør det?" sa katten, "det er ikke verre enn Smulestjeler, som gudsbarna dine heter."

Snart ble katten grepet av en ny trang. Hun sa til musen: "Du må gjøre meg en tjeneste og nok en gang passe huset alene en dag. Jeg blir igjen bedt om å være gudmor, og siden barnet har en hvit ring rundt halsen, kan jeg ikke nekte." Den gode musen samtykket, men katten snek seg bak bymurene til kirken, og slukte halve krukken med fett. "Ingenting virker noensinne så godt som det man beholder for seg selv," sa hun, og var ganske fornøyd med dagens verk. Da hun kom hjem spurte musen: "Og hva het barnet?" "Halvveis!" svarte katten. "Halvveis! Hva er det du sier? Jeg har aldri hørt det navnet i mitt liv, jeg vedder på at det ikke står i kalenderen!"

Kattens munn begynte snart å løpe vann etter mer slikking. "Alt godt går i treere," sa hun, "jeg blir bedt om å være gudmor igjen. Barnet er helt svart, bare det har hvite poter, men bortsett fra det har det ikke ett eneste hvitt hår på hele kroppen; dette skjer bare én gang hvert par år, du lar meg dra, ikke sant?" "Toppen av! Halvveis!" svarte musen, "de er så rare navn, de gjør meg veldig tankefull." "Du sitter hjemme," sa katten, "i din mørkegrå pelsfrakk og lange hale, og er fylt med fantasier, det er fordi du ikke går ut på dagtid." Mens katten var borte rengjorde musen huset og satte det i orden, men den grådige katten tømte krukken helt for fett. "Når alt er spist opp har man litt fred," sa hun til seg selv, og vel fylt og feit kom hun ikke hjem før kvelden. Musen spurte straks hvilket navn som hadde blitt gitt til det tredje barnet. "Det vil ikke glede deg mer enn de andre," sa katten. "Han heter Altoppspist." "Altoppspist," ropte musen, "det er det mest mistenkelige navnet av alle! Jeg har aldri sett det på trykk. Altoppspist; hva kan det bety?" og hun ristet på hodet, krøllet seg sammen og la seg til å sove.

Fra denne tid inviterte ingen katten til å være gudmor, men da vinteren var kommet og det ikke lenger var noe å finne ute, tenkte musen på forsyningen deres, og sa: "Kom, katt, vi skal gå til krukken med fett som vi har lagret til oss selv—vi skal nyte det." "Ja," svarte katten, "du vil nyte det like mye som du ville nyte å stikke den delikate tungen din ut av vinduet." De dro av gårde, men da de kom frem, var krukken med fett riktignok fortsatt på plass, men den var tom. "Akk!" sa musen, "nå ser jeg hva som har skjedd, nå kommer det frem! Du er en ekte venn! Du har fortært alt da du var gudmor. Først Toppen av, så Halvveis, så—" "Vil du tie?" ropte katten, "ett ord til, og jeg spiser deg også." "Altoppspist" var allerede på den stakkars musens lepper; knapt hadde hun uttalt det før katten sprang på henne, grep henne og svelget henne. Sannelig, det er verdens gang.