Jorinde og Joringel

Det var en gang, dypt inne i en mørk skog, et svært gammelt slott. Der bodde en heks som var mektig og listig. Hun kunne gjøre seg om til en katt om dagen og en ugle om natten, og hun passet nøye på at ingen unge jenter kom nær. For alle som kom innen hundre skritt fra slottet – særlig jenter – ble fanget av trolldommen hennes. Jentene forvandlet hun til nattergaler og satte i små bur på rommene sine. Gutter og menn kunne hun gjøre stive som stein, og først når hun selv ville, fikk de gå igjen.

Ikke langt fra skogen bodde to unge som var glade i hverandre: Jorinde og Joringel. De hadde lovet å gifte seg. De vandret ofte sammen, snakket om fremtiden og lo. Men de visste også om slottet i skogen og den onde heksen. «Vi må holde oss langt unna,» sa Joringel. «Det lover jeg,» svarte Jorinde, og tok hånden hans.

En kveld, da solen var rød og skygger strakte seg lange, gikk de inn mellom trærne for å plukke blomster. De snakket så ivrig at de ikke merket hvor stien førte dem. Plutselig ble skogen stille, som om all fuglesang hadde tatt slutt i samme sekund. Et kaldt pust gikk gjennom bladene. Uten at de visste det, sto de nå innen hundre skritt fra slottet.

Jorinde så opp, og øyeblikket etter ble stemmen hennes borte. I samme stund ble Joringel stiv som en statue. Han kunne verken røre seg eller rope. Der Jorinde sto, satt det nå en liten nattergal på en gren, så vakker og så trist. Ut av skyggen fløy en stor ugle, og da den landet, sto det en krokrygget gammel kone der, med øyne som glinset kaldt. «Kvitre, kvitre, nå er du min,» sa heksen, grep nattergalen og bar henne mot slottet. Hun strøk Joringel lett over brystet med en krokete finger, og trolldommen slapp så han kunne puste og gråte igjen. «La henne gå!» ba han. «Aldri,» svarte heksen og forsvant gjennom slottets port.

Joringel gikk hjem med et hjerte som var tyngre enn stein. Dag ble til natt, og natt til dag, men han fant ingen ro. En natt drømte han en drøm så klar som dagslys. Han så en rød blomst med en skinnende dråpe i midten, som en perle. I drømmen hørte han en stemme: «Denne blomsten bryter all trolldom. Med den kan du åpne hver lås og løse hvert bur.» Da han våknet, visste Joringel hva han måtte gjøre.

Han bandt en liten sekk på ryggen og vandret ut i verden for å finne blomsten. Han gikk over enger med høyt gress og langs fjell hvor vinden sang. Han lette i sol og regn, under steiner og langs bekker som klukket. Han lette i dager og uker og måneder. Mange ganger ville han gi opp, men så tenkte han på Jorinde, og motet kom tilbake.

Endelig, en morgen da duggperler hang på spindelvev og alt luktet friskt, fikk han øye på noe rødt som lyste frem mellom grønne blader. Der sto blomsten fra drømmen, rød som rubin, med en klar dråpe i midten. Joringel plukket den forsiktig. Da han holdt den, kjente han varme i hendene og en ro i hjertet, som om blomsten hvisket: «Nå er tiden inne.»

Med den røde blomsten i hånden gikk han rett mot slottet. Skogen ble mørk og stillheten tykk, men for hvert skritt han tok, skinte blomsten klarere. Han kom innen hundre skritt – trolldommen forsøkte å gripe ham, men kunne ikke. Han gikk til porten; den var låst, men så snart blomsten rørte metallet, smeltet låsen bort som is i sol. Joringel steg inn.

Gangene inne i slottet var kalde og lange. Dører sto på rekke og rad, alle låst. Han holdt blomsten mot hver lås, og de ga etter uten en lyd. Til slutt kom han til et stort rom badet i grått lys. Der sto heksen. Hun matet fugler i bur, og veggene var fulle av dem – nattergaler, hundrevis, ja kanskje tusen. Da heksen så Joringel, hveste hun som en katt. Hun mumlet ukjente ord og strakte hendene mot ham, men magien hennes gled av som regn på stein. Joringel gikk rett mot henne og rørte skulderen hennes med blomsten. Heksen stivnet, øynene ble matte, og makten forsvant fra blikket hennes.

«Hvor er Jorinde?» spurte Joringel. Heksen åpnet munnen, men ingen lyd kom. Joringel snudde seg mot burene. Hvilket var Jorindes? Alle fuglene var like små, like skjelvende, like stille. Han lyttet. Var det en tone der inne som han kjente igjen? Han rørte et bur med blomsten – låsen sprang opp, fuglen fløy, men forvandlet seg ikke. «Jeg finner henne ikke,» hvisket han. Han vendte tilbake til heksen, rørte henne på nytt med blomsten og sa: «Vis meg Jorinde.» Da løftet heksen en skjelvende hånd og pekte mot et bur helt innerst i en mørk krok.

Joringel gikk dit. I buret satt en nattergal med øyne som lyste varmere enn de andre. Hjertet hans visste det allerede: «Dette er Jorinde.» Med forsiktige fingre holdt han blomsten mot låsen. Den ga etter. Han lot den lille fuglen hoppe ut i hånden sin og rørte forsiktig fjærene med blomsten. Et mildt lys svøpte dem, og i neste øyeblikk sto Jorinde der, hel og levende, med tårevåte øyne og et smil som skar gjennom all mørke. «Joringel!» hvisket hun, og han tok henne i armene.

Jorinde kikket rundt på alle burene. «De andre,» sa hun, «vi kan ikke dra uten dem.» Joringel nikket. Sammen gikk de fra bur til bur. Hver gang blomsten rørte en lås, spratt den opp. Hver gang de rørte en nattergal med den, sto det plutselig en ung jente der, forvirret, men fri. Rom etter rom forvandlet seg: fuglesang ble til menneskestemmer, og tårer ble til takk. Heksen kunne ikke gjøre motstand. Hun sto som en tom skygge uten makt.

Da alle burene var åpne, og alle jentene var samlet, førte Joringel dem ut. Porten sto vid åpen, og sollyset fra ettermiddagen badet skogen. De gikk i en lang rekke, bort fra slottet som nå virket mindre og mindre for hvert skritt. Ingen så seg tilbake.

Jorinde og Joringel vendte hjem. Snart sto bryllupet, og glede fylte huset. De som var blitt reddet, fant veien til sine egne, og mange år etter fortalte de om dagen da trolldommen brast. Og slik gikk det til at mot, kjærlighet og en rød blomst var sterkere enn all ond magi i den mørke skogen.