Det var en gang en gutt som het Jack. Han bodde sammen med moren hans i en liten hytte. De var veldig fattige. Det eneste de eide, var en snill ku ved navn Milky-White, som ga melk både til å drikke og selge. Et år ble åkrene tørre, og Milky-White sluttet å gi melk. Jacks mor sukket og sa: "Vi må selge kua, Jack, ellers vil vi ikke ha noe å spise. Gå til markedet og få en god pris."

Så dro Jack av sted og ledet Milky-White i tauet. På veien møtte han en merkelig liten mann med glitrende øyne og en pose i beltet. "God morgen," sa mannen. "Hvor tar du den fine kua?"

"Til markedet," sa Jack. "Vi trenger penger til mat."

"Penger?" sa mannen. Han åpnet hånden og viste Jack fem bønner – fyldige, blanke og alle i forskjellige farger. "Dette er magiske bønner. Plant dem i kveld, og i morgen vil du bli forbauset. Jeg vil bytte disse fem bønnene mot kua di."

Jack syntes bønnene så virkelig spesielle ut. "Er du sikker på at de er magiske?" spurte han.

"Så sikker som jeg står her," sa mannen med et bukk. Så byttet Jack Milky-White mot bønnene og skyndte seg hjem, stolt og fornøyd.

Men da moren så kun bønner og ingen penger, ble ansiktet hennes blekt. "Din tåpelige gutt!" ropte hun. "Vi kan ikke spise bønner som ikke eksisterer!" I sinne og bekymring kastet hun bønnene ut av vinduet. "Til sengs, uten kveldsmat!" sa hun.

Den natten lå Jack sulten og lei seg. Men da solen sto opp, gned han øynene og gispet. Utenfor vinduet vokste en bønnestilk så høy og tykk at den så ut som en grønn stige som klatret opp i skyene. Bladene var så store som tallerkener, og stilken var ru som et tau.

"Mor!" ropte Jack. "Bønnene var magiske likevel!"

Nysgjerrig og modig grep Jack bønnestilken og begynte å klatre. Opp og opp gikk han, høyere enn trærne, høyere enn åsene, til hytta hans så ut som en leke langt der nede. Til slutt nådde han toppen og trådte inn i et merkelig land av myke, hvite skyer. Ikke langt borte sto et enormt slott med en dør så høy som en låve.

Jack banket på. Døren åpnet seg, og en veldig stor kvinne kikket ned på ham. Hun var kjempens kone. "Hva vil du, lille gutt?" brølte hun.

"Vær så snill, fru," sa Jack og prøvde å være høflig, "jeg er sulten. Kan jeg få en bit mat?"

Kjempens kone sukket. "Jeg ville sluppet deg inn, men mannen min spiser gutter til frokost. Likevel, du ser så utsultet ut." Hun slapp ham inn og satte frem for ham en bit brød og en kanne melk. Jack hadde akkurat spist ferdig da hele slottet ristet.

Dunk! Dunk! Dunk! Kjempen kom hjem.

Kjempens kone skyndte Jack inn i ovnen og lukket døren, men lot den stå litt åpen slik at han kunne puste. Inn marsjerte kjempen og brølte: "Fee-fi-fo-fum, jeg lukter blodet til en engelskmann! Enten han er levende eller død, jeg skal male beina hans til brød!"

"Tøv," sa kona hans. "Du lukter gutten du spiste forrige uke. Sett deg ned og spis frokosten din."

Gryntende spiste kjempen en hel stekt sau og et fjell av brød. Så ropte han: "Hent pengene mine!" Kona hans satte en stor lærveske på bordet. Kjempen løsnet den, og ut veltet blanke gullmynter. Han telte dem, én for én, til øynene falt sammen og hodet nikket. Snart snorket han så høyt at tallerkenene dirret.

Stille som en mus snek Jack seg fra ovnen, hev posen med gull på ryggen og løp. Han raste over skyene, skled ned bønnestilken og tumlet i morens armer.

Da hun så gullet, gråt moren av glede og frykt på en gang. "Å Jack, hva har du gjort?"

"Vi skal være forsiktige," sa Jack. "Nå slipper vi å være sultne."

En tid levde de godt på gullet. Men mynter varer ikke evig. Da den siste skinnende mynten var borte, så Jack opp på bønnestilken igjen.

"Jeg må klatre opp igjen," sa han. "Jeg skal være forsiktig."

Igjen klatret han opp i skyene og gikk til slottsdøren. Kjempens kone rynket pannen da hun så ham. "Du igjen? Hvis mannen min finner deg, vil han helt sikkert spise deg."

"Vær så snill," sa Jack. "Bare en skorpe og et gjemmested."

Hennes snille hjerte ga etter. Hun gjemte Jack i kobberkjelen ved peisen. Snart, dunk! dunk! dunk! Kjempen tordnet inn.

"Fee-fi-fo-fum! Jeg lukter blodet til en engelskmann!"

"Du og lukten din!" sa kona skarpt. "Spis middagen din."

Etter å ha slukt nok mat til tjue menn, sa kjempen: "Hent høna mi!" Kona hans hentet en liten brun høne og satte den på bordet.

"Verp!" brølte kjempen. Høna rufset fjærene og la et blankt gullegg. "God høne," sa han, og snart lukket kjempens øyne seg, og han begynte å snorke.

Jack snek seg fra kjelen, tok høna og løp så fort beina bar. Ned bønnestilken klatret han, og høna klukket lavt i armene hans.

"Verp," hvisket Jack da han nådde hytta. Høna la et gullegg. Jack og moren hans var trygge igjen. De holdt høna skjult og passet godt på henne.

Men etter en tid husket Jack en ting til han hadde sett: en gullharpe som hvilte på et bord, med strenger som skinte som sollys. Han ville se den igjen. Så, for tredje gang, klatret Jack opp bønnestilken.

Denne gangen ville ikke kjempens kone åpne døren. "Ikke mer, lille gutt. Trøbbel følger deg," sa hun, og hun lukket døren hardt. Så krøp Jack inn gjennom et vindu og gjemte seg bak en kjele.

Dunk! dunk! dunk! Kjempen kom hjem tidlig. "Fee-fi-fo-fum! Jeg lukter blodet til en engelskmann!" brølte han. Han lette under bord og bak fat, men Jack holdt seg helt stille.

"Hent harpen min!" befalte kjempen til slutt. Kona hans satte en vakker gullharpe på bordet. "Syng!" sa han, og harpen sang søte sanger som lød som vind i trærne og vann over steiner. Kjempens tunge øyelokk falt sammen. Snart snorket han høyere enn noensinne.

Jack sprang fra gjemmestedet sitt, grep harpen og løp. Men harpen ropte med klar stemme: "Herre! Herre!" Kjempen våknet med et rykk og så Jack løpe av sted. Med et rop hoppet han opp og jaget ham.

Jack fløy over skyene og svang seg opp på bønnestilken. Ned klatret han, raskere enn han noensinne hadde klatret før. Harpen klamret seg til skulderen hans og klynket av frykt. Over ham ristet bønnestilken da kjempen klatret ned etter ham.

"Mor!" ropte Jack da han nådde bakken. "Hent øksa!"

Moren skyndte seg ut med øksa. Jack hogde bønnestilken av all sin makt. Hogg! Hogg! Bønnestilken dirret og begynte å vippe. Da den falt, mistet kjempen grepet, tumlet ned og forsvant langt der nede. Han ble aldri sett eller hørt igjen.

Jack og moren hans sto skjelvende og klemte deretter hverandre hardt. De beholdt høna som la gullegg og den syngende harpen, og fra da av hadde de alt de trengte. Noen sa at kjempen hadde stjålet disse skattene fra Jacks far for lenge siden, så de bare kom hjem til slutt.

Jack ble snillere og klokere etter det store eventyret. Han hjalp moren sin, arbeidet hardt og glemte aldri lyden av blader som rislet på en bønnestilk som nådde himmelen.