Jack kjempedreperen
For lenge siden, i Cornwall, levde en modig gutt som het Jack. Han var ikke stor og sterk som kjempene som skremte folk, men han hadde et skarpt hode, raske bein og et hjerte fullt av mot. Alle snakket om den fryktelige kjempen Cormoran som bodde på St. Michael’s Mount og stjal buskap og korn.
Jack bestemte seg for å hjelpe. En natt tok han med seg spade og hakke, snek seg ut til øya og gravde en dyp grop. Han dekket den med greiner og jord, så den så ut som bakken. I grålysningen blåste Jack i hornet sitt og ropte: «Hei, Cormoran! Er du redd for en liten gutt?» Kjempen brølte, trampet ut – og falt rett i gropa. Med et modig sprang stilte Jack seg over kanten. «For Cornwall!» ropte han, og med et kraftig slag felte han kjempen. Folk jublet og ga Jack et belte som det sto: «Jeg er den modige korniske mann som felte kjempen Cormoran.» Snart fikk kong Arthur høre om ham og inviterte ham til hoffet.
Men ikke alle var glade. Kjempen Blunderbore, som bodde i en vill skog, sverget hevn. En dag, mens Jack hvilte ved en kilde, smøg Blunderbore seg innpå og bar ham til borgen sin. Der møtte Jack også Blunderbores bror. «I morgen blir du middagen vår,» lo de. De festet Jack med tau og drakk seg trette. Da natten ble stille, bet Jack over knuten, snek seg løs, og fant et sterkt tau. Forsiktig bandt han kjempens lange hår til sengepostene, og gjorde det samme med broren. Ved daggry blåste Jack i hornet sitt. Kjempen spratt opp – men satt fast, og så gjorde broren. Før de rakk å rive seg løs, var Jack på dem med sverd og list. Han kjempet raskt og klokt til kjempene lå stille og borgen var fri. Blant de befriede var en adelig dame som takket Jack med tårer i øynene.
Senere vandret Jack over fjellene i Wales og kom til et hus like stort som en sal. Det tilhørte en annen kjempe, som bød ham inn. «Sov godt,» sa kjempen, og listet seg senere inn med en tung klubbe for å knuse sengestolpene der Jack lå. Men Jack, som ante fare, hadde lagt et stort vedtre i sengen og selv gjemt seg under. Neste morgen kom han gjespende til kjøkkenet. «For en dårlig seng,» sa han muntert. Kjempen måpte, men ville vise seg sterkere. Han pekte på en vedhaug og en brønn. «Bær alt dette, hvis du kan!» Jack fylte en skinnsekk med grøt og surret den under jakken så den så ut som en diger mage. Da de tok en pause, sa Jack: «Når jeg blir sulten, skjærer jeg bare opp magen og spiser mer.» Han dro kniven over skinnsekken, og grøten veltet ut. Kjempen stirret. «Det kan jeg også!» Han prøvde – men gjorde seg så vondt at han falt om og rørte seg ikke mer. Slik vant Jack igjen ved hjelp av kløkt, ikke bare krefter.
Tilbake ved kong Arthurs hoff ble det holdt en stor fest. Plutselig dundret portene opp, og den tohodede kjempen Thunderdell trampet inn. «Fee, fi, fo, fum!» brølte han. «Hvor er Jack?» Jack steg frem. «Kom og ta meg, om du kan!» Han løp ut mot en smal bro over en dyp grøft. Kjempen jaget etter, men Jack hadde skåret de hemmelige tauene som holdt brua. Med ett braket den sammen, og Thunderdell falt ned og ble sittende fast. Jack var rask og modig, og snart var faren over. Hoffet jublet, og kong Arthur kalte ham sin venn.
Likevel var ikke Jacks gjerning slutt. I et mørkt skogland hersket en trollmann sammen med kjempen Galligantua. De holdt en hertugs datter fanget, og mange riddere var blitt forvandlet til steinstøtter ved porten. På veien dit møtte Jack en gammel eremitt som sa: «Du har mot, men du vil trenge mer. Ta disse: sko som gjør deg rask, en kappe som gjør deg usynlig, en lue som hvisker kunnskap i øret, og et sverd som aldri svikter en rettsskaffen hånd.» Jack takket dypt og dro videre.
Ved borgen tok han på seg usynlighetskappen. Vakter så ham ikke, og han smatt forbi. Under luen hørte han en rolig stemme: «Først trollmannen, så kjempen. Bryt staven, knus speilet, rør ikke de forheksede lenkene.» Jack fant trollmannen i en sal full av speil og glitrende lys. I det øyeblikk trollmannen begynte å mumle trylleord, spratt Jack frem usett, grep staven og brakk den. Lyset ble mørkt, og speilene ble bare glass. Trollmannen snudde seg for sent; Jacks sverd sang i lufta, og trolldommen brast. Uten magi var han bare en svak mann, og kampen var kort.
Da dundret Galligantua inn, stor som et tårn og rasende som en storm. Jack hadde allerede tatt på skoene som gjorde ham lett som vinden. Han sprang mellom kjempens skritt, rullet unna det tunge grepet, og med luens hvisken visste han hvor han skulle sikte. Med et bestemt slag mot kjempens kne fikk han ham i ubalanse, og da kjempen falt, var Jack der – rask, modig og rettferdig – og kampen tok slutt. Med det samme forsvant forhekselsen over gårdsplassen. Steinstøtter ble riddere og damer igjen, og hertugens datter kom fri med smilet tilbake.
Kong Arthur gjorde Jack til ridder ved hoffet, og alle kalte ham Sir Jack kjempedreperen. Hertugen ba ham bli i sitt hus som en sønn, og etter hvert ble Jack og hertugens datter glade i hverandre. De giftet seg i en lys kirke med hele hoffet til stede. Og selv om Jack hadde et belte som minnet alle om hans mot, sa han alltid: «Det var ikke bare styrke. Det var venners hjelp, kløkt, og viljen til å gjøre det rette.»
Slik ender historien om Jack fra Cornwall, gutten som møtte kjemper med list og hjerte – og som alltid brukte motet sitt til å beskytte de svake.
