Hyrdinnen og skorsteinsfeieren

På et blankpusset bord i en fin, gammel stue sto to små porselensfigurer. Den ene var en liten hyrdinne med roser på kjolen og gullklokke i hånden. Den andre var en ung skorsteinsfeier med svart hatt, stige og et blidt smil. De var lagd av det samme lyse porselen, men han var svertet av arbeid – slik skorsteinsfeiere blir. Når lampen var slukket og månen kikket inn gjennom vinduet, holdt de hverandre i hendene. De snakket lavt om alt de drømte om: å få stå sammen, alltid, og ikke bli skilt av noen.

Over dem ruvet et mørkt, blankt skap av gammelt tre. Helt øverst satt en skikkelse av utskåret tre – en gammel kineser med langt skjegg. Han kunne nikke med hodet, tungt og viktig, og alle små ting i stuen trodde han bestemte alt. Ned på dørpanelet av skapet var det også skåret ut en merkelig herre: en stor general-krigskommandør med geiteben, horn i pannen og en munn som smilte uten å være snill. Han skrøt av at han var den eldste i møblementet. "Vi er i slekt, min fine frøken," sa han til hyrdinnen. "Du og jeg er skåret ut av samme tre. Derfor skal du være min."

Hyrdinnen ble redd. Skorsteinsfeieren sto nær og hvisket: "Jeg skal passe på deg." Men generalen trampet i treet så skapet knirket. Han erklærte høyt at han ville gifte seg med hyrdinnen og føre henne inn i det store skapet, der han hadde skuffer og hemmelige kroker. "Der inne blir du min, for evig!" Han blunket opp mot den gamle kineseren. "Far i huset, nikker du til dette?" Den gamle kineseren nikket tungt. Hver gang hyrdinnen så opp, nikket han. Det var som om verden sa ja til det hun fryktet mest.

Hyrdinnen ristet og holdt hardere i skorsteinsfeierens hånd. "Hvis han tar meg inn i skapet, ser jeg aldri lyset igjen," hvisket hun. Skorsteinsfeieren så på den blanke bordkanten, på det mørke gulvet og på den svarte ovnen. "Vi må flykte," sa han mykt. "Jeg kjenner veien opp gjennom skorsteinen. Vi når taket. Derfra er vi frie."

Natten falt på. Huset ble stille. Sammen listet de seg bort til bordkanten. Det var langt ned, men de støtte seg til bordbeinet og lot seg skli, hånd i hånd. De løp over gulvet, som var stort som en slette for to så små. Ovnsdøren sto på gløtt, og inne var det kaldt, for ilden var sloknet. "Følg meg," sa skorsteinsfeieren. Han satte stigen sin mot kanten og klatret. Hyrdinnen fulgte etter, hjertet banket. Soten drysset over kjolen hennes, men hun tenkte bare på å komme seg bort.

Det ble mørkt, trangt og bratt. De krøp og klatret, pustet i korte drag, og soten la seg som nattefuglvinger rundt dem. Endelig så de en stripe av noe sølvhvit: nattehimmelen! De kom ut på taket og så byens piper som skoger av mur. Over dem glitret stjernene. "Se, verden!" sa skorsteinsfeieren stolt. Vinden lekte i hyrdinnens kjole. Hun så ned fra den høye kanten, så langt, langt bort, og alt var så stort – gater, tak, skygger, natt.

"Det er for stort," hvisket hun. "Jeg er redd. Verden er for vid for meg. Mitt hjem er det blanke bordet, lampelyset, og du ved siden av meg. La oss heller gå tilbake. Hvis vi bare får stå sammen, tør jeg alt – men ikke dette." Skorsteinsfeieren strøk henne over hånden. "Da går vi tilbake," sa han. Han var modig, men hjertet hans hørte på hennes.

De gled ned igjen, samme vei, svarte av sot men lettere om hjertet. Da de kom ut på ildstedet, hørte de et brak gjennom stuen – som om noe tungt hadde falt. De løp over gulvet, og der, på teppet foran skapet, lå den gamle kineseren i tre biter. Skjegget lå for seg, hodet for seg, kroppen for seg. "Han er gått i stykker!" sa hyrdinnen, skremt og lettet på samme tid. "Nå kan han ikke nikke lenger," sa skorsteinsfeieren.

Om morgenen kom folkene i huset. De så den gamle skikkelsen på gulvet og sukret ham med lim. De satte hodet på igjen og bandt en tråd bak nakken så han kunne sitte støtt. Han så ut som før, men noe var forandret. Han kunne ikke nikke opp og ned lenger. Hvis han rørte hodet, ble det bare fra side til side. Hyrdinnen og skorsteinsfeieren tittet på hverandre. "Nå sier han bare nei," hvisket de.

Utpå kvelden kom general-krigskommandøren med geiteben stampende. Han glitret i treverket og slo seg på brystet. "Bryllup!" ropte han. "Inn i skapet med deg, min brud!" Han vendte seg til den gamle kineseren for å få samtykke. Den gamle rørte på hodet, men det ble bare en sakte bevegelse fra side til side. Nei. Generalen ble rød i treet. Han trampet så hardt at knærne knaket. "Ned i skapet!" brølte han, men ingen flyttet seg. Alle de små tingene i stuen så at hodet sa nei. Og nu var det lov.

Gnistrende av sinne løftet generalen sin trearm – og på den stive bevegelsen oppsto det en sprekk over kneet. Han stanset, overrasket over sitt eget bråk. Siden den dagen holdt han seg roligere, for han ville ikke slå seg mer i stykker. Han kunne brumme, men han fikk ikke viljen sin. Hyrdinnen og skorsteinsfeieren ble satt tilbake på det blanke bordet, side ved side, akkurat der de hadde stått lykkeligst.

De hadde sett den store verden, stjerner og tak. De hadde kjent frykt og mot. Men den største gleden var dette: å få være sammen. "Jeg trenger ikke storbyen eller hemmelige skuffer," sa hyrdinnen. "Jeg trenger deg." Skorsteinsfeieren smilte, litt sotete ennå. "Og jeg trenger deg – her, i lyset, hvor vi kan holde hender." Den gamle kineseren satt stille og kunne ikke nikke dem fra hverandre. Og hvis lampen lyste og månen tittet inn, kunne man se de to små porselensskikkelsene skinne, trygge og nære, på sitt eget bord.