Hyldemor

Det var en gang en liten gutt som ble forkjølet. Nesen rant, og halsen var sår. Han fikk lov til å sitte i den gode stolen ved vinduet, med et teppe rundt seg. «Jeg vil så gjerne høre en historie,» hvisket han.

«Først skal du få hyllblomst-te,» sa mor. «Det er det beste for en forkjølelse.» Hun satte vann over og tok fram en liten boks med tørkede hyllblomster. Bestemor nikket og smilte. «Når hyllblomst-teen dufter som en vårhage,» sa hun, «kommer Hyldemor. Hun kan fortelle historier som får både kropp og hjerte til å bli varme.»

Snart sang vannet i kjelen. Mor helte det i tekannen over de hvite blomstene. En søt, frisk duft fylte rommet, og dampen steg som tynne slør av sølv. Gutten holdt koppen mellom hendene og pustet inn varmen. Da så han noe for seg, så tydelig at det nesten var som å være våken i en drøm.

Ut av dampen trådte en liten dame. Hun hadde kjole som var grønn som nye blader og et slør av hvite blomster i håret, akkurat som hyllblomst. Øynene hennes var klare og vennlige. «Jeg er Hyldemor,» sa hun. «Du ønsket deg en historie. Da må du lytte til teen, for i den bor minnene.»

«Blir vi nødt til å reise langt?» spurte gutten hest. «Jeg er forkjølet.»

«Nei,» lo Hyldemor. «Noen reiser gjør man best sittende varmt. Alt det store kan man se fra et lite sted, når hjertet er med.» Hun strøk ham forsiktig over pannen. «Nå skal du høre.»

Rommets vegger gled stille til side for ham, som når man trekker et forheng. I stedet stod en liten, brolagt gård badet i sol. Midt i gården vokste et hylltre, frodig og duftende. Ved stammen satt to barn, en gutt og en jente. De hadde en liten hage sammen, som de hadde laget i en gammel blomsterpotte. De hadde plantet erteblomster og strødd småstein som stier.

«Her lekte de hver dag,» sa Hyldemor. «Hyldetreet ga skygge, og fuglene sang. De to barna ble gode venner. De delte brødskivene sine, hemmelighetene sine og alle sine planer. Når det regnet, satt de under treet og hørte på dråpene som trommet på bladene, og de fant på historier om alt de skulle gjøre i livet.»

Tiden skiftet i drømmen like mykt som vind i løv. Barnestemmene ble dypere. De to barna var ikke barn lenger, men ungdommer. Gutten måtte ut i verden for å arbeide og lære. Jenta vinket farvel under hylltreet, med en krans av hvite blomster i håret. «Kom tilbake,» sa hun. «Hyldetreet og jeg venter.»

«Han reiste langt,» sa Hyldemor stille. «Han så andre byer og andre havner, kjente varme vinder og kalde vintre. Noen steder fantes ikke hylltrær, men minnene bar han med seg, og når han luktet noe som minnet om vår, tenkte han på henne og treet hjemme.»

Årene gikk i drømmen. Vinter ble vår, vår ble sommer, og hyllblomstene åpnet seg igjen og igjen. En dag stod han der, på gårdsplassen, smal, høy og litt brun av solen. Hun kom løpende, og de holdt hverandre i hendene uten å si et ord. Alt var sagt i blikket.

Snart ble det bryllup under hylltreet. Grenene var tunge av blomster, og duften var som sang. De spiste, lo og danset, og noen bandt små klokker av blomster som ringte når vinden rørte dem. «Vær velsignet,» hvisket Hyldemor og smilte ned fra de hvite kronene.

De fikk et lite hjem, ikke stort, men lyst. Om kveldene satt de ved vinduet og så ut på gården. Om sommeren rykket de stolene helt ut, så de kunne sitte under hylltreet. De drakk te og fortalte hverandre dagens små historier. Det var arbeid og bekymringer, og det var glede og latter. Et barns gråt blandet seg i lydene, så et barns første trinn, så flere par små hender som rakte etter blomster.

«Slik går et liv,» sa Hyldemor. «Ikke raskt, men fullt. Hver dag en tråd, hver vår en ny krans med blomster.»

Årene rundet seg. Håret deres ble lysere, først av sol, siden av sølv. Barna vokste og lekte der de selv hadde lekt. Om høsten falt bladene lydløst og dekket steinene som et varmt teppe. Om vinteren sto hylltreet stille med snø i grenene, som om det bar hvite fugler. Men om våren, alltid om våren, brøt knoppene, og duften bar alle gamle sanger med seg.

En dag var gården pyntet med lys. Nabodørene sto åpne, og latter fylte luften. Det var gullbryllup. De to satt side ved side under hylltreet, som de hadde gjort da de var små. Rundt dem sto barn og barnebarn, naboer og venner. Noen gråt litt, slik man gråter når hjertet er for fullt, og noen lo. «Hør hvordan blomsterklokkene ringer,» sa han. «Ja,» svarte hun, «det er Hyldemor som velsigner oss.»

Gutten i stolen trakk pusten dypt. Han syntes han kunne høre de små klokkene selv, langt inne i dampen fra koppen. «Er det én historie?» hvisket han. «Eller mange?»

«Det er den samme historien,» sa Hyldemor. «Fortalt på mange måter. Den begynner i skyggen under et tre, går ut i verden, og vender hjem igjen. Den handler om å vokse, om å vente, om å holde av og holde ut. Og den dufter alltid av hyllblomst når våren kommer.»

Hun strøk ham over hånden, og alt ble stille. Rommet kom tilbake, veggene sto der de skulle, og teppet var fremdeles varmt rundt gutten. Koppen var nesten tom.

Mor kom inn, la en hånd på pannen hans og smilte. «Feberen er lavere,» sa hun. «Hyllblomst-te hjelper.»

«Jeg drakk mer enn te,» sa gutten og fortalte dem hva han hadde sett. Bestemor nikket langsomt. «Ja, ja,» sa hun. «Når teen dufter som hagen i mai, kan Hyldemor komme på besøk. Noen ser henne ikke, selv om de drikker tre kopper. Andre trenger bare ett eneste pust.»

«Vil hun komme igjen?» spurte gutten.

Bestemor la en finger til leppene. «Lytt når det damper, og når våren åpner vinduet. Hukommelsen er et lite hus i hjertet, og Hyldemor har nøkkel til det. Når du trenger en historie, vet hun veien.»

Gutten lente seg tilbake, slappet av og kjente varmen spre seg i kroppen. Utenfor bar vinden en duft av noe nytt. Han sovnet med et lite smil, mens hyllblomstens søte pust svant i rommet, og alt var ro og håp.