Da verden var ny og alt var friskt og skinnende, jobbet dyrene for Mannen. Hesten travde, hunden hentet og bar, og oksen trakk plogen.

Men midt i den varme, hylende ørkenen bodde det en kamel. Han hadde lange ben, en lang hals og myke, brede føtter. Hele dagen tygget han piggete pinner og torner og sa bare én ting til alle som snakket til ham: "Humf!"

Mandag morgen kom hesten til kamelen. "Kamel," sa hesten, "vil du komme og trave som resten av oss?"

"Humf!" sa kamelen.

Så hesten dro bort og travde for Mannen helt alene.

Tirsdag kom hunden. "Kamel," sa hunden, "vil du hjelpe til med å hente og bære?"

"Humf!" sa kamelen.

Så hunden dro bort og hentet og bar helt alene.

Onsdag kom oksen, varm og sliten. "Kamel," sa oksen, "vil du komme og pløye?"

"Humf!" sa kamelen.

Så oksen dro bort og trakk den tunge plogen helt alene.

Ved slutten av onsdagen var hesten, hunden og oksen veldig slitne. De gikk til Mannen og sa: "Den kamelen i ørkenen vil ikke jobbe. Han sier bare 'Humf!'"

Mannen rynket pannen. "Da må dere tre jobbe dobbelt for å gjøre opp for kamelen," sa han.

Dette gjorde hesten, hunden og oksen veldig sinte. De gikk til kanten av ørkenen for å klage til noen andre—Djinnen som var sjef for alle ørkener. Vinden begynte å virvle, og sanden begynte å danse, og Djinnen kom ridende på en dusk støv.

"Hva er dette bryet?" spurte Djinnen.

"Det er et stort, puklet slags dyr i ørkenen," sa hesten. "Han vil ikke trave."

"Han vil ikke hente og bære," sa hunden.

"Han vil ikke pløye," sa oksen. "Han sier bare 'Humf!'"

"Aha," sa Djinnen. "Det høres ut som min kamel." Og av sted dro han, susende over sanden.

Han fant kamelen tyggende torner og stirrende på sitt eget speilbilde i en liten vannpytt.

"Kamel," sa Djinnen, "hvorfor jobber du ikke?"

"Humf!" sa kamelen.

"Det er onsdag, og det er arbeid som skal gjøres," sa Djinnen. "Hvorfor vil du ikke hjelpe hesten, hunden og oksen?"

"Humf!" sa kamelen.

"Mener du å si," sa Djinnen, "at du ikke vil gjøre noe som helst?"

"Humf!" sa kamelen igjen.

"Vel, bra," sa Djinnen. "Du har sagt 'Humf!' tre ganger. Nå skal du få en ting som høres ut som det."

Djinnen blåste opp kinnene og blåste en varm, virvlende pust. Sanden snurret. Luften summet. Akkurat da og der vokste det noe stort og klumpete på kamelens rygg—en stor, tung pukkel!

"Se på meg!" ropte kamelen. "Hvordan kan jeg jobbe med dette på ryggen?"

"Det," sa Djinnen rolig, "er pukkelen din. Du gikk glipp av mandag, tirsdag og onsdag. Denne pukkelen holder maten og drikken du hoppet over, slik at du kan jobbe i tre dager uten å stoppe for å spise. Nå skal du dra og gjøre din del."

"Men—" begynte kamelen.

"Ikke si 'Humf!' til meg," sa Djinnen. "Gå til Mannen, og hjelp hesten, hunden og oksen. Og ikke vær lat lenger."

Så kamelen dro tilbake til Mannen. Hesten travde ved siden av ham, hunden hoppet langs, og oksen trakk jevnt og sterkt. Kamelen jobbet endelig, men han gjorde aldri opp de tre første dagene han hadde gått glipp av—og det er derfor kamelen den dag i dag fortsatt har en pukkel på ryggen.