Det var en gang en mann som eide en liten brun hund. Mannen var hard og ga hunden så lite å spise at det stakkars dyret ble tynn, svak og trist. En morgen, med en tom mage som rumlet som en tromme, sukket hunden: "Jeg kan ikke leve slik. Jeg må dra og søke mat i den vide verden." Så travlet han ut av gården og nedover veien.

Ikke langt unna flagret en rask liten spurv ned ved siden av ham. "Venn Hund," kvitret spurven og skakket hodet, "hvorfor ser du så sulten og sliten ut?"

"Jeg er sulten fordi herren min sulter meg ut," sa hunden. "Jeg drar for å finne noe å spise."

"Ikke bekymre deg," sa spurven. "Jeg skal hjelpe deg. Kom med meg!" Spurven fløy foran, og hunden fulgte så godt han kunne.

De kom til en by. Spurven fløy inn i en bakerbutikk og hakket løs på en brødskorpe til et godt stykke falt på gulvet. "Der, spis det," kvitret den. Hunden slukte det takknemlig. Så fløy spurven til en slakterbod og nappet i en kjøttskive, arbeidet og hakket til den sklei ned fra kroken. Den falt ned, og hunden spiste til han kjente styrken vende tilbake i bena og litt varme til hjertet.

"Takk," sa hunden og viftet med halen. "Du har reddet meg."

"Vi er venner nå," svarte spurven. "Kom. Vi skal gå sammen."

Så hunden og spurven dro av sted langs landeveien. Spurven satt en stund på et gjerde, betraktet en milepæl og deretter hundens rygg, og sang små sanger for å holde vennen med selskap. Etter kort tid hørte de hjul som raslet og så en vogn komme, tungt lastet med tønner, trukket av sterke hester og kjørt av en hard vognmann.

Spurven fløy opp og ropte: "Vognmann, kjør sakte! Min venn er liten og svak. Ikke skad ham!"

Men mannen smalt med pisken og ropte tilbake: "Av veien! En hund som det er ingenting for meg." Spurven ropte igjen: "Stopp! Ellers blir hunden min knust!" Likevel kjørte vognmannen rett på. Den stakkars hunden kunne ikke hoppe unna i tide. De store hjulene kjørte over ham, og han lå stille.

Spurven sirklet en gang over vennen sin, så svevde den foran vognmannens ansikt. "Du har drept hunden min," sa den med en klar, kald stemme. "For dette skal du miste rikdommene dine og bli fattig."

Vognmannen lo bare og slengte pisken fra seg. Men spurven fløy til den første tønnen, hakket ut trepluggen, og den røde vinen kom sildrende ut, først en dråpe, så en jevn strøm. "Hei!" ropte vognmannen. "Stopp det!" Han grep en øks og sveivet den mot spurven. Han bommet. Øksen traff siden av tønnen. Knak! Trevirket sprakk, og vinen sprutet ut i en elv over veien.

Spurven hoppet til neste tønne, plukket ut pluggen, og igjen begynte vinen å renne. Vognmannen, sintere enn noen gang, sveivet og smadret, og snart hadde hans egne slag ødelagt hver eneste tønne. Veien luktet søtt av vin, men vognmannen hadde ingen igjen å selge.

"Du fugl av ulykke!" ropte han. "Jeg skal bli kvitt deg likevel!"

Spurven satte seg på hodet på en hest. "Slå meg hvis du tør," sa den. Vognmannen løftet øksen og slo. Spurven hoppet til side, og slaget rammet hesten. Den falt ned. Spurven landet på den andre hesten. Vognmannen, blind av sinne, slo igjen, og den andre hesten falt. Spurven satte seg på den tredje, og nok en gang kom øksen ned. Da støvet la seg, lå alle tre hestene stille, og vognen sto ubrukelig i veien.

"Nå har du ingen vin og ingen hester," sa spurven. "Husk min venn."

Vognmannen snublet hjem til fots, het av sinne og skam. "Kone!" ropte han da han brøt inn på gården sin. "En ond spurv har ødelagt meg. Hjelp meg å fange den!" Nettopp da slo spurven seg ned på taket og kvitret som om den lo. Vognmannen kastet en pinne. Smask gikk taksteinene, men fuglen vinget trygt til vinduet.

"Raskt, lukk vinduslemmene!" ropte kona. Hun smakk dem igjen, men spurven smatt gjennom og flagret inn i kjøkkenet. "Der er den!" ropte vognmannen. Han sveivet øksen mot fuglen på hyllen. Krasj gikk krukkene. Så satt spurven på ovnen. Øksen kom ned. Knak gikk ovnen. Spurven satte seg på skapet. Øksen fulgte. Klirr gikk tallerkenene.

"Stopp! Du vil ødelegge hele huset," ba kona. Men mannen ville ikke lytte.

Spurven fløy til vuggen hvor deres lille barn lå. "Vekk derfra!" ropte vognmannen. Han stormet frem og slo. Spurven hoppet opp, og vuggen splintret. Barnet deres ble truffet og skadet så ille at det aldri pustet mer.

Moren ropte ut, og vognmannen frøs. I et hjerteslag var huset forferdelig stille. Så, med sorg som snudde seg til sinne, sverget mannen: "Jeg skal ha den fuglen, selv om det koster meg livet." Han voktet og ventet. Da spurven omsider slo seg ned i nærheten, grep han den og holdt den fast i hånden.

"Nå har jeg deg," sa han med en ru stemme. "Du skal ikke slippe unna meg igjen."

"Gjør som du mener er best," kvitret spurven, veldig rolig.

"Jeg sluker deg hel," knurret vognmannen. "Da kan du ikke gjøre meg mer skade." Han åpnet munnen vid og svelget spurven hel.

Et øyeblikk var alt stille. Så stakk et lite hode opp mellom leppene hans. "Pip! Pip!" hånte spurven. Vognmannen klemte en hånd over munnen, men fuglen kikket ut igjen, lysøyet og modig.

"Kone!" ropte han utydelig. "Ta øksen. Slå fuglen når den stikker hodet ut. Slå godt, og dette vil ende."

Kona, blek og rystende, løftet øksen. Spurven kikket: "Her er jeg." Kona sveivet—en gang, hardt—og bommet på fuglen. Slaget traff vognmannen. Han falt til gulvet og beveget seg ikke mer.

Øksen dunket i gulvet. Kona sto sjokkert og taus. Da flagret spurven fri fra vognmannens munn og ut gjennom det knuste vinduet, ut i den åpne luften.

Slik holdt spurven løftet sitt til vennen som hadde vært snill mot ham, og slik førte sinne og grusomhet en hard mann til ruin. Den som viser omsorg, skal selv bli tatt vare på. Den som tramper på andre, kan snuble selv.