Hans i lykken
Hans hadde arbeidet trofast i sju lange år. Da tiden var inne, sa mesteren: "Du har gjort det godt, Hans. Her er lønnen din." Han la en stor klump gull, like stor som Hans’ eget hode, i hendene hans.
Hans ble så glad! Nå kunne han endelig gå hjem til moren sin. Han la gullet i en fille og begynte å gå. Men klumpen var tung. Skuldrene ble ømme, og føttene gikk sakte.
Da kom en mann ridende på en frisk, blank hest. "Å, om jeg bare kunne sitte så lett og komme raskt hjem!" sa Hans høyt.
Rytteren smilte. "Vil du bytte? Du får hesten min, og jeg får gullet ditt. Da slipper du å bære."
Hans tenkte ikke lenge. "Ja, det gjør jeg!" Han klatret opp på hesten, glad og stolt. Men hesten var livlig. Den satte av gårde i galopp. Hans mistet balansen, og plutselig lå han i grøfta.
En bonde med en rolig, brun ku kom forbi og hjalp ham opp. "En hest kan være sleip," sa bonden. "Med en ku går du trygt. Dessuten får du melk, smør og ost. Skal vi bytte?"
"For en god idé!" sa Hans. Og slik fikk han ku. Hjertet ble lett igjen.
Sola sto høyt, og Hans ble tørst. "Nå skal jeg få fersk melk!" Han prøvde å melke, men ikke en dråpe kom. Kua sparket og ristet på halen.
Da kom en slakter med en liten, rund gris. "Den kua er gammel og tørr," sa han. "En gris er enklere. Ved fest kan du ha god stek. Bytter du?"
"Gjerne!" sa Hans, og han tok grisen i tauet. Han gikk videre, fornøyd med sitt smarte bytte.
Snart møtte han en mann som så bekymret ut. Han hvisket: "Jeg hørte at lensmannen leter etter en gris som ble stjålet i dag. Grisen din ligner mistenkelig." Hans ble redd. Mannen løftet opp en hvit gås han bar. "Se, denne er min. Den kan ingen klage på. Vil du bytte, så slipper du trøbbel."
Hans kjente magen knyte seg. "Ja, jeg bytter!" sa han raskt. Han tok gåsa i armene. "Moren min blir glad. Vi får stek, og fjærene kan bli en myk pute," tenkte han og smilte.
Langs veien satt en munter knivsliper. Han lot kniven danse mot en blank, rund slipestein. "God dag!" sa han. "Med en god stein kan man tjene penger overalt. Folk vil alltid ha skarpe sakser og kniver."
"Å, om jeg kunne tjene mine egne penger!" sa Hans.
Knivsliperen blunket. "Hva sier du til å bytte gåsa mot min fine slipestein – og denne lille brynesteinen i tillegg? Da kan du begynne med en gang."
"Det vil jeg!" sa Hans, glad for å bli en ordentlig arbeidskar. Han fikk den store, runde steinen og en liten, hard stein til lomma. Men steinene var tunge. Veldig tunge.
Sola var varm, veien var lang, og Hans svettet. "Jeg tar en liten pause," sa han da han kom til en brønn. Han satte fra seg steinene ved kanten og bøyde seg for å drikke.
Plopp! Først gled den lille brynesteinen ned i vannet. Plask! Så trillet den store slipesteinen etter og forsvant i dypet.
Hans stirret. Så klappet han i hendene. "For en lykke! Nå slipper jeg å bære mer! Jeg er den heldigste i verden!" Han lo høyt, lett som en fjær.
Uten gull, uten hest, uten ku, gris, gås eller steiner gikk Hans videre. Men han gikk raskt og lett, med sang i halsen og smil i øynene.
Da han kom hjem til moren sin, åpnet hun armene. Hans fortalte alt som hadde hendt. "Å, Hans," sa hun og lo, "du er virkelig i lykken!"
Og Hans nikket. "Ja, for når hjertet er lett, er veien lett også."
