I Soleng hadde tre raske kaniner – Nibble, Dot og Tippy – øvd på raske hopp rundt en trestubbe. På stubben satt den skinnende premien for Quick Hop-kappløpet: Gulrotkronen, vevd med gulrottoppskudd og et lyst rødt bånd.

Nibble suste forbi stubben. Han stoppet så fort at ørene hans flagret. "Å!" pep han. "Gulrotkronen er borte!"

Dots flekkete nese vred seg. "Forsvunnet?"

Tippy vippet med de store ørene. "Da trenger vi Quick-Quiet-klubben! Raske føtter, stille tenkning!" De tre kaninene berørte poter. "Rask, rask, men stille," hvisket de.

De søkte i stubben. Nibble fant bittesmå oransje smuler. "Ledetråd nummer én," sa han og pekte på smulene.

Dot kikket på gresset. En krøll av rødt bånd gjemte seg under kløver. "Ledetråd nummer to! Båndspor."

Tippy pekte på små pilformede avtrykk i den myke jorden. "Ledetråd nummer tre. Disse fotavtrykkene peker som piler." Han så på sine egne poteavtrykk – runde. "Ikke oss."

"Pilføtter tilhører fugler," sa Dot. "Men hvilken fugl?"

De fulgte båndkrøllen. Den ledet til en flekk av løvetann, og vred seg deretter mot hekken. Pilavtrykkene pekte den veien også. En liten grå fjær lå på et blad.

"Ledetråd nummer fire," sa Nibble. Han holdt den opp. "Fjær!"

Fra stien kom et lykkelig bjeff. Sprig, bondens valp, tumlet mot dem, halen logrende som en metronom. "Voff! Leke?"

"Rask, rask, men stille!" hvisket Tippy. Kaninene suste i sikk-sakk-linjer. "Sikk-sikk, sakk-sakk!" De skled under kløvertunnelen – myke blader børstet ryggene. Sprigs poter skled opp til tunnelens kant. Han sniffet, rullet seg deretter på ryggen og nøs. "Atsjo!" Han fant en pinne og trippet bort, fornøyd.

På den andre siden av kløvertunnelen drev båndkrøllen inn i en hul tømmerstokk. Pilavtrykkene sirklet rundt den. Noe inni gikk pip-pip.

Nibble kikket inn. To lyse øyne blinket tilbake. En liten skjæreunge klemte det røde båndet i nebbet. Gulrotkronen var kilt halvveis inn i tømmerstokken.

"Hallo," sa Dot forsiktig. "Vi leter etter kronen vår."

"Skinnende bånd!" pep ungen. "Fint til redet mitt. Men... fast."

Skjære-mamma fløy ned til en gren med et nebbklakk og et sus av vinger. "Å nei," sa hun. "Jeg trodde det båndet var herreløst. Jeg så ikke kronen gjemt i gresset. Vi ville bare ha litt rødt til redet vårt." Hun hoppet nærmere og kikket på tømmerstokken. "Nå er den fast, og tømmerstokken er tung."

Tippy gned haken. "Pusletid," sa han. "Dytte eller trekke?"

"Hvis vi trekker båndet, kan kronen bli fast," grublet Dot. "Hvis vi dytter kronen, kan vi knuse den."

Nibble banket tømmerstokken. "Hva hvis vi løfter denne enden, ruller tømmerstokken litt, og kronen ruller ut?"

"Vi trenger noe å løfte den med," sa Dot.

"Vektstenger!" Tippy lyste opp. Han fant to sterke pinner og skjøv en under tømmerstokken. "På tre. En, to, tre – heiv!"

Tømmerstokken tippet. Kronen vred seg, begynte deretter å rulle. "Rask, rask!" Nibble fór for å veilede den med myke poter. Dot løsnet båndet forsiktig, forsiktig for ikke å rive sløyfen. Kronen skled ut og plumpet i gresset med en bladete fvump.

Tømmerstokken gikk rumle-rumle mot bekken. Kaninene hoppet tilbake, med værhårene opp. "Sikk-sikk, sakk-sakk!" De hoppet bort mens tømmerstokken spratt i vannet med en lykkelig glub, og sendte vannsprut opp.

Skjære-mamma bukket hodet. "Takk, Quick-Quiet-klubben. Kan vi ha en bitteliten båndbit til redet vårt?"

Nibble så på Dot. Dot så på Tippy.

Tippy fisket i vesken og holdt opp noe skinnende. "Bytte?" spurte han. "En skinnende knapp for båndbiten."

"Skinnende!" pep ungen.

"Et rettferdig bytte," sa Skjære-mamma enig. Kaninene klippet en liten båndkrøll, og Skjære-mamma gjemte knappen i redet sitt med stolthet.

Tilbake ved stubben satte de tre kaninene Gulrotkronen på plass. Engen surret med lykkelige lyder – brummen av bier, raslen av gress, det fjerne bjeffet av Sprig som lekte med pinnen sin.

"Sak løst," erklærte Dot.

"Vi fulgte smuler, avtrykk og bånd," sa Nibble. Værhårene hans vred seg av glede. "Raske føtter og stille tenkning."

"Klare for Quick Hop-kappløpet?" spurte Tippy.

De stilte seg opp ved startbladet. "På merkene," sa Skjære-mamma fra grenen, "klar... hopp!" Kaninene suste. De hoppet over kløver, sikk-sakk forbi løvetann, og lo da de krysset målbladet sammen, med poter som berørte hverandre. Gulrotkronen skinte på stubben, trygg og lys, og Quick-Quiet-klubbens hemmelige kløvertunnel forble hemmelig – bortsett fra venner som lyttet etter ledetråder.