Det var en gang en mann med tre sønner. De to eldre brødrene var kloke og stolte. Den yngste var mild og ble ofte kalt Dumskalle, selv om hjertet hans var snilt. En dag sa faren deres: "Gå til skogen og fell trær. Vi trenger pengene." Den eldste gikk først. Moren pakket med ham en fin kake og en mugge søt vin.

I skogen trådte en liten grå mann frem bak et tre. "Vær så snill," sa han, "kan jeg få en bit av kaken din og en slurk av vinen din? Jeg er veldig sulten." Den eldste broren rynket pannen. "Det jeg har, er til meg!" smalt han og snudde seg bort. Han svingte øksen mot et tre, men bladet gled av og traff ham i armen. Han måtte halte hjem i smerte.

Den andre broren gikk etterpå. Han tok også med seg en god kake og en mugge vin. Den lille grå mannen spurte ham om å få en del. "Ikke en smule!" sa den andre broren og dyttet seg forbi. Da han løftet øksen, sklei den og skar ham i benet. Han måtte også hinke hjem.

Til slutt sa den yngste: "Jeg drar." Moren sukket. "Du? Vel, så. Jeg har bare et lite brent brød og litt sur øl igjen." Dumskalle takket henne, stakk det lille måltidet i sekken og dro av sted.

I skogen dukket den lille grå mannen opp igjen. "Venn," sa han stille, "kan jeg smake maten og drikken din?" Dumskalle smilte. "Selvfølgelig. Vi kan dele." Han brøt brødet, og selv om det var lite, virket det nok til to. Han ga ølet, og på en eller annen måte slukket det tørsten deres begge to.

Den grå mannens øyne glitret. "Fordi du delte ditt fattige måltid uten mas, skal du ha hell. Fell det gamle treet der borte, så finner du noe spesielt." Så forsvant han blant bladene.

Dumskalle svingte øksen, og det gamle treet knakk og falt. I røttene oppdaget han en gås med fjær som lyste som solen – hver dun skinnende gull. "For en vidunderlig gås!" hvisket han. Han løftet den forsiktig og bar den til et vertshus i nærheten for å overnatte.

Vertshusholderen hadde tre døtre. Da de så gullgåsa, ble øynene deres store. Den eldste tenkte: Hvis jeg plukker bare én fjær, blir jeg rik! Hun ventet til Dumskalle sov dypt, og strakte seg så ut. Men i det øyeblikket hun rørte gåsa, klinte fingrene hennes fast. Hun kom seg ikke løs.

Snart listet den andre søsteren inn. "Hva gjør du?" hvisket hun. "Hjelp meg!" hveste den første. Den andre grep armen hennes – og klinte fast også. Den tredje søsteren kom og dro i den andre – og klinte fast. Alle tre var fanget i en linje.

Ved daggry våknet Dumskalle, slengte gullgåsa under armen og dro av sted, uten å legge merke til jentene som travlet bak ham, klint hånd til kjole, kjole til hånd. Folk stirret og lo da han passerte. På en mark møtte han en prest. "Skam dere, jenter! For et syn! Slipp med én gang!" Han strakte seg for å trekke henne løs – og klinte fast til henne. Klokkeren løp opp for å hjelpe presten – og klinte fast til ham. To bondearbeidere prøvde å frigjøre klokkeren – og klinte fast! Snart var det den rareste paraden: Dumskalle foran med gullgåsa, og en lang, vimmelende rad med folk som fulgte etter, ute av stand til å slippe taket.

De kom til en by hvor kongen hadde en datter som aldri smilte. Kongen hadde lovet: "Den som får datteren min til å le, skal få henne til kone." Prinsessen sto ved et vindu da Dumskalle marsjerte forbi med gullgåsa og den rykkende, klamrende rekken med folk. Synet var så latterlig at hun brast ut i latter – en stor, ringende latter som aldri hadde blitt hørt fra henne før.

Dumskalle ble ført til slottet. Kongen rynket pannen. Han likte ikke at en fattig skoghoggersønn hadde lykkes. "Greit nok," sa han sakte, "du fikk datteren min til å le. Men før du kan gifte deg med henne, må du gjøre tre ting for meg. Først: Hent meg en mann som kan drikke hele vinkjelleren under dette slottet." Han smilte og tenkte det var umulig.

Dumskalle husket den lille grå mannen og gikk tilbake til skogen. Den grå mannen ventet. "Du delte rettferdig; jeg skal hjelpe rettferdig," sa han og sendte Dumskalle langs en sti. Der møtte Dumskalle en mann hvis ansikt var tørt og sprukket av tørst. "Jeg kan drikke en elv," sa mannen. "Kom med meg," svarte Dumskalle. På slottet førte kongen dem til kjelleren. Den tørste mannen satte den første muggen til leppene og stoppet aldri før han hadde tømt hver tønne og hvert fat til siste dråpe. "Ferdig," sa han og smattet med leppene.

Kongen presset leppene sammen. "Andre oppgave," sa han. "Hent meg en mann som kan spise et fjell av brød." Han beordret bakere til å fyre opp alle ovnene i byen, å bake og bake til brødet lå haugvis, som en bakke.

Dumskalle vendte tilbake til skogen. Den grå mannen pekte på en stubbe hvor en fyr satt og strammet et belte rundt livet. "Jeg er alltid sulten," stønnet fyren. "Da er du akkurat den jeg trenger," sa Dumskalle. De kom til slottet. Den sultne mannen løsnet beltet og spiste. Han spiste rundstykker og loff, skorper og smuler helt til hele fjellet hadde forsvunnet og ikke en smule var igjen. "Ferdig," sa han og klappet på magen.

Kongens ansikt ble rødt. "Tredje oppgave," sa han skarpt. "Hent meg et skip som kan seile på land så vel som på vann. Hvis du kommer i et slikt skip, skal du få datteren min. Hvis ikke, skal du ikke få henne." Han trodde dette ville avslutte saken.

Dumskalle gikk nok en gang til skogen. Den grå mannen sto ved kanten av en skimrende dam. "Du har et snilt hjerte," sa han. "Her er belønningen din." Han pekte, og ut av tåken kom et underlig skip – lett som et blad og sterkt som eik. Da Dumskalle gikk om bord, gled det fremover, ikke bare over vann, men jevnt over marker og veier, seilende som om jorden var hav.

Han styrte skipet rett til slottets porter. Kongen kunne ikke nekte lenger. Et bryllup ble holdt, og prinsessen strålte av glede. Gjestene lo da de husket gullgåsa og den dumme paraden. Når det gjelder Dumskalles brødre, som hadde hånet ham, gikk det dårlig for dem etterpå. Men Dumskalle og bruden hans var like snille i lykke som i fattigdom, og de regjerte med milde hjerter.

Og den lille grå mannen? Det sies at han smilte i skogen og gikk sin vei, fornøyd med at en liten vennlighet hadde satt så mange gode ting i bevegelse.