I en stille skog sto et lite grantre. Sollyset varmet nålene, brisen strøk grenene, og fuglene sang over det. Men det lille treet la knapt merke til det. Det strakk seg og strevde, og ønsket bare å bli høyt. "Å, om jeg bare kunne vokse så høyt som de store trærne," sukket det. "Da kunne jeg se langt. Da ville jeg være noe!"

Harer hoppet forbi av og til, og når de hadde det travelt, hoppet de rett over det lille treet. Det fikk granen til å føle seg veldig liten. "Bare vent," hvisket det. "Når jeg vokser, tør de ikke hoppe over meg."

De eldre granene mumlet vennlig: "Nyt sollyset på nålene dine. Kjenn den myke jorden. Voks sakte. Det er tid." Men det lille treet kunne ikke. Det tenkte bare på dagen da det ville være stort og viktig.

Hvert år strakk treet seg høyere. Om vinteren lå snøen som sølv, og om sommeren skimret luften grønn. Himlens sjømenn—svalene og storkene—hvilte på grenene til de høyere trærne og fortalte historier om verden utenfor skogen. "Vi har sett skip med høye master," kvitret de. "Master laget av trær som deg. De rir på det blå havet og møter vinden!"

Det lille grantreets nåler ristet. "Å være en mast! Å se havet!" drømte det. En annen vinter kom, og menn med økser kom inn i skogen. De valgte de høyeste, retteste granene, knakk grenene og dro dem bort. Det lille treet skalv da vinden bar den skarpe lukten av fersk saft. "Hvor drar de?" spurte det en spurv.

"Mange blir master," kvitret spurven. "Men noen—noen blir tatt inn i varme rom. Barn danser rundt dem. Stearinlys glitrer på hver gren. Epler og nøtter skinner som skatter."

"Stearinlys?" hvisket grantreet. "Barn? Et varmt rom? Det må være vidunderlig." Nå hadde treet et nytt ønske. "Om bare julen kom, og jeg ville bli valgt!"

Årstidene snudde. Granen vokste, men den sluttet aldri å lengte. Endelig, en kald dag nær jul, kom fottrinn knirkende i snøen. Menn kom med økser og tau. "Dette," sa en stemme. "Rett og pen. Ikke for stor, ikke for liten." Bladet bet, og skogen snurret. Det lille treet kjente et skarpt rykk i røttene da det falt. Fuglene fløy opp. Treet ble bundet til en slede og dratt bort, og forlot det eneste hjemmet det noensinne hadde kjent.

Inn i et stort hus gikk det, båret inn i et lyst rom med blanke gulv. Tjenerne satte det i et dypt kar fylt med sand, slik at det kunne stå høyt. Så begynte pyntingen! Forgylte epler lyste på grenene. Papirkurver fulle av søtsaker knirket og blinket. Nøtter pakket i sølv krøllet og skinte. En gullstjerne ble festet helt på toppen.

Til slutt ble stearinlys klippet fast på hver gren—men ikke tent. Grantreet skalv med en ny slags frykt og glede. "Hva vil skje nå?"

Kvelden kom. Barn styrtet inn, med store øyne og klappende hender. Stearinlysene ble tent, ett etter ett, og treet lyste med et varmt, skjelvende lys. Barna danset rundt det og sang. Så fortalte en gammel mann en historie, en som barna elsket, om Klumpe-Dumpe, rare eventyr og en lykkelig slutt. Grantreet lyttet så hardt at det nesten glemte å puste. "Dette er det fineste øyeblikket i livet mitt," tenkte det. "I morgen vil jeg være like storslått—og neste dag, og neste!"

Men neste morgen var annerledes. Tjenerne kom og tok av pynten. Stearinlysene, eplene, de forsølvede nøttene—alt borte. "Vil de pynte meg opp igjen?" lurte treet. I stedet bar de det opp til loftet, et mørkt, støvete sted. "Hva betyr dette?" Grantreet sto i et hjørne, forvirret og alene.

Dager gikk. Først drømte treet om det varme rommet og de klare lysene. Så kom små besøkende: mus, med skjeggene sprettende, øynene som svarte perler. "Hvem er du?" spurte de.

"Jeg er et grantre, fra skogen," sa det stolt. "Fortell oss om det," pep musene. "Hvordan er skogen? Er det smuler der? Er det stearinlys?"

Granen fortalte dem om den myke mosen, fuglenes sanger, den kalde glansen av vinteren, gleden ved å vokse høyt. Musene lyttet høflig, men tok snart med seg fetterne—rottene. Rottene ville ha historier om sukker, dryppende stearinlys og kurver med søtsaker. "Fortell oss om festen," krevde de.

Treet prøvde, men det hadde lyttet mer enn det hadde levd den kvelden. Det kunne ikke huske den gamle mannens fortelling særlig godt. Rottene spratt med skjeggene. "Kjedelig," sa de og listet bort. Musene ble litt lenger, men stuepiken kom med en kost og jaget dem bort.

Så sto grantreet alene igjen. "Om bare de ville ta meg tilbake til salongen," sukket det. "Om bare det var jul hver dag! Om bare jeg var en mast som seilte havet!" Loftet var veldig stille, og dagene var veldig lange.

Til slutt fant vårbris veien under taket. Stemmer kalte nedenfra. Tjenerne kom og dro treet ut. "Nå skal jeg bli plantet igjen," tenkte treet, og hjertet (om trær har hjerte) hoppet. Solen kjentes varm, og fuglene sang. Men treets nåler var matte og brune. Grenene var stive.

Barn løp inn i gården. "Se!" ropte en. "Det gamle juletreet!" De dro i grenene og fant en liten gullstjerne som fortsatt klamret seg til toppen, bøyd og støvete. En gutt dro den løs. "For skattekisten min!" sa han og løp bort leende.

Treet så seg rundt mot den åpne himmelen. Det husket skogen, den myke mosen, den blinkende snøen. "Om bare jeg hadde vært lykkelig da jeg sto der," tenkte det. "Om bare jeg hadde elsket solen og vinden."

Etter kort tid kom gartneren med en øks. Han hugget treet til vedkubber. Disse ble båret til ovnen og matet inn i ilden. Flammene hoppet opp. Mens hvert stykke brant, ga det et lite knakk, som et mykt sukk. Barna, som varmet hendene, utbrøt: "Poff! Poff! Hør hvordan ilden synger!"

Grantreet husket natten med stearinlys, den gamle mannens historie, haren som hoppet over det, svalene som snakket om havet, og stjernen på toppen. Minnene steg som gnister, lyse og korte. Så var de borte.

Da asken var kald, løftet vinden den og spredte den i hagen. I skogen vokste våren grønn igjen. Nye graner strakk seg mot lyset. Og et sted kjente et lite tre solen på nålene, pustet inn den søte luften—og var, for et øyeblikk, glad.

Og det er historien om grantreet som ville være noe mer, og lærte for sent at hver dag kan være verdifull, akkurat som den er.