Gåsepiken

Det var en gang en ung prinsesse som skulle gifte seg med en prins i et fjernt land. Moren hennes, dronningen, ga henne en trofast tjenestejente til å reise sammen med henne, et vakkert hvitt hest som het Falada og forsto hvert ord, og et lommetørkle med tre dråper av morens blod. "Dette skal verne deg i din nød," sa dronningen og kysset datteren farvel.

De red av gårde, prinsessen foran på Falada, tjenestejenten bak. Men etter noen dager ble tjenestejenten grå og hard i hjertet. Ved en bekk sa prinsessen: "La oss stige av og drikke, jeg er så tørst." Tjenestejenten svarte: "Hent vannet selv. Jeg vil ikke tjene deg mer." Prinsessen steg ned, bøyde seg og drakk av hendene sine. Hun hvisket til lommetørkleet: "Tre dråper blod, hjelp meg i min nød."

Slik gikk dagene. Ved neste bekk ville prinsessen igjen drikke, men da hun bøyde seg, falt lommetørkleet i vannet og drev bort. Fra da av hadde hun ingen beskyttelse. Tjenestejenten ble enda modigere. Hun truet prinsessen, tvang henne til å bytte klær, og tok selv på seg den fine brudekjolen. "Du skal sitte på min gamle hest, og jeg tar Falada," sa hun, "og du skal sverge aldri å fortelle en eneste sjel hva som har hendt, ellers går det deg ille." Prinsessen var redd og sverget.

Da de kom fram til slottet i det fremmede landet, ble tjenestejenten tatt imot som brud, og den sanne prinsessen ble ikke kjent igjen. Hun fikk ikke bo i de gyldne salene, men ble sendt ut for å hjelpe en gutt som het Konrad med å vokte gjessene i engene. Den falske bruden var urolig for Falada, for hun visste at hesten kunne tale. "La Falada tas av dage," befalte hun. Og det ble gjort.

Da den sanne prinsessen hørte det, ble hun så sorgfull. Hun gikk til mannen som hadde fått oppdraget og ba: "Jeg vet at Falada ikke kan få livet tilbake. Men vær god og spikre hodet hans opp over den mørke porten, der jeg passerer hver morgen og kveld, så jeg i det minste kan få hilse ham farvel." Mannen syntes synd på henne og gjorde som hun ba om.

Neste morgen, da gåsepiken og Konrad gikk gjennom porten, så hun opp og sa stille: "Falada, Falada, der henger du." Da svarte hodet, for det forsto alt: "Å, jomfru dronning, visste din mor det, brast hennes hjerte i to." Tårene trillet, men prinsessen gikk videre og drev gjessene ut på engen.

Når de hadde slått seg ned, tok prinsessen fram en kam og løste opp håret sitt. Håret skinte som gull i sollyset. Konrad ble så fortryllet at han løp bort for å rive en lokk. Men prinsessen sa: "Blås, blås, lille vind, ta Konrads hatt i sving, la ham jage hit og dit, til jeg har kammet håret mitt." Da reiste en frisk bris seg, rev hatten av hodet til Konrad og trillet den langt av sted. Mens gutten sprang etter, satt prinsessen i fred og kammet og flettet.

Slik skjedde det dag etter dag. Om morgenen hilste hun Falada ved porten, og ute i engen kom håret hennes til å glitre, og vinden danset av gårde med Konrads hatt. Til slutt ble Konrad både sint og nysgjerrig. Han gikk til den gamle kongen og klaget: "Gåsepiken gjør merkelige ting. Hun snakker til et hestehode som svarer, og hver dag ber hun vinden ta hatten min, så jeg må jage rundt og ikke får passe gjessene!"

Kongen undret seg og sa: "I morgen vil jeg stå bak porten og høre selv." Neste morgen gjemte han seg ved den mørke porten. Han hørte jenten si: "Falada, Falada, der henger du," og hodet svare: "Å, jomfru dronning, visste din mor det, brast hennes hjerte i to." Kongen rynket pannen, men sa ingenting. Han fulgte etter til engen og så hvordan vinden kom når jenten ba om det, og hvordan hun kammet det skinnende håret i fred.

Senere samme dag kalte kongen på gåsepiken og spurte mildt: "Barn, hva betyr dette? Hvorfor snakker du slik ved porten, og hva er det med vinden og ditt hår?" Hun ble rød og sa: "Jeg har sverget en ed at jeg ikke kan fortelle noen, for da står mitt liv i fare." Kongen svarte vennlig: "Om du ikke kan fortelle et menneske, så kan du kanskje fortelle det til en gammel jernovn. Den sier det ikke til noen." Jenta takket og gikk med ham inn i en stor hall. Der sto en hul jernovn.

Hun krøp tett inntil ovnen og hvisket alt som hadde hendt: hvordan hun var en prinsesse, hvordan tjenestejenten hadde truet henne, hvordan hun hadde mistet de tre dråpene blod, hvordan de byttet klær og hester, og hvordan Falada var blitt tatt fra henne. Hun gråt og gråt, for hjertet hennes var fullt av sorg. Men kongen sto med øret ved pipa og hørte hvert ord.

Da han hadde hørt nok, trøstet han henne, ga henne fine klær og sa: "Nå skal retten skje." Han ba til bryllupsfest i slottet. Den falske bruden satte seg stolt ved siden av prinsen. Kongen spurte henne, som om det var en gåte: "Hva mener du at man bør gjøre med en tjener som har sveket sin rette frue og tatt hennes plass?" Den falske bruden visste ikke at sannheten var avslørt, og ville vise seg streng. "Hun bør settes i en tønne med spisse jernringer og rulles av sted," sa hun, "for slik lærer folk å holde ed." Kongen nikket alvorlig og sa: "Du har selv dømt din sak. Dette er straffen for den som gjør som du har gjort."

Da forstod alle hva som var skjedd. Den sanne prinsessen ble ført fram i silkekjolen kongen hadde gitt henne. Prinsen så på henne og kjente den milde jenten fra engene, og hjertet hans visste hvem som var den rette bruden. Den falske bruden fikk straffen hun selv hadde foreslått, og slik ble uretten gjort opp.

Snart ble det holdt bryllup for den sanne prinsessen og prinsen, med musikk, lys og dans i alle saler. Konrad førte gjessene hjem hver kveld og smilte bredt. Og selv om Falada ikke kunne komme tilbake, glemte ingen den trofaste hesten. Prinsessen og prinsen styrte rettferdig og godt, og alle som kom til porten, sa at sannhet og rettferdighet alltid til slutt finner veien hjem.