Fru Holle

Det var en gang en enke som hadde to døtre. Den ene var hennes egen, lat og bortskjemt. Den andre var stedatteren, som var mild, vakker og så flittig at hun gjorde alt arbeidet i huset. Stedatteren måtte sitte ved brønnen og spinne fra morgen til kveld, og hun spant så lenge at fingrene hennes ofte begynte å blø.

En dag dryppet det blod på spolen. Hun bøyde seg over brønnen for å skylle den ren, men spolen gled ut av hendene hennes og plopp! rett ned i det dype vannet. Da stedatteren fortalte det hjemme, ble stemoren rasende. «Mist ikke tiden med gråt,» sa hun skarpt. «Hent spolen opp igjen! Og skjer det ikke, så får du hoppe etter!» Den tapre jenta gikk tilbake til brønnen, tok mot til seg, og hoppet.

Hun falt og falt, som om brønnen aldri tok slutt. Da hun endelig landet, var det ikke i vann, men i en grønn, solfylt eng full av blomster. Fugler sang, og en liten sti førte innover. Jenta reiste seg, tørket tårene og fulgte stien for å finne spolen og veien hjem.

Snart kom hun til en bakerovn. Inne i ovnen lå runde brød som ropte: «Ta oss ut! Ta oss ut! Vi er helt ferdige og blir brent!» Jenta tok en brødspade som sto ved siden av, og løftet forsiktig ut alle brødene. Hun la dem pent på en stein for å kjøle seg.

Lenger framme sto et epletre, tungt av modne, røde epler. «Rist meg! Rist meg!» hvisket treet. «Eplene mine er modne!» Jenta lo litt, tok tak i stammen og ristet til eplene danset som små stjerner i gresset. Hun plukket dem opp og la dem i pene hauger, slik at ingenting skulle gå til spille.

Til slutt kom hun til et lite hus. I døren sto en gammel kvinne med store tenner, og jenta ble først redd. Men den gamle smilte mildt. «Ikke vær redd,» sa hun. «Jeg er Fru Holle. Hvis du vil bo hos meg og gjøre huset i stand, så skal det gå deg godt. Pass på at gulvene skinner, at grytene synger, og viktigst av alt: Rist dundynene mine hver dag til fjærene flyr. Når fjærene danser ut i luften, snør det i verden der oppe.»

Jenta takket ja. Hun sto tidlig opp, feide gulvene rene, matet dyrene, rørte i grytene, og hun ristet dundynene så kraftig at fjærene fløy som snøfnugg. Hver gang hun sto i vinduet og ristet, tenkte hun på alle dem der hjemme som kanskje så snøen og smilte. Fru Holle nikket fornøyd. «Du er en god og trofast pike,» sa hun.

Slik gikk tiden, og jenta hadde det godt. Men en dag kjente hun en stille lengsel i hjertet. Hun savnet hjemmet sitt, selv om stemoren var streng. «Kjære Fru Holle,» sa hun, «jeg har det så godt hos deg, men jeg ønsker likevel å vende hjem.» Fru Holle svarte vennlig: «Fordi du har vært så flittig og setter pris på det som er riktig, vil jeg selv følge deg.»

De gikk til en stor port. Da jenta sto under portalen, åpnet himmelen seg, og en dusj av blinkende gull falt over henne. Gulltrådene hang i håret, på kjolen, i hendene hennes. «Dette er lønnen for din flid,» sa Fru Holle. Hun rakte også jenta den tapte spolen, helt ren og fin. Jenta takket dypt, tok farvel og gikk gjennom porten.

I neste øyeblikk sto hun igjen ved brønnen hjemme. Hanen hoppet opp på brønnekanten og gol så det ljomet over tunet: «Kok-koroko! Vår gulljente er hjemme nå!» Da stemoren og den late datteren så all gullprakten, ble øynene deres store og misunnelige. Stemoren sa straks til sin egen datter: «Hør nå! Du skal gjøre akkurat det samme. Så får du også gull.»

Den late piken ble satt ved brønnen for å spinne. Hun prikket fingeren med vilje og smurte blod på spolen for at det skulle se riktig ut. Så kastet hun spolen i brønnen og hoppet etter. Akkurat som den andre landet hun i den solfylte engen og fant stien.

Hun kom til bakerovnen. «Ta oss ut! Ta oss ut! Vi er helt ferdige og blir brent!» ropte brødene. «Nei,» sa piken skarpt. «Jeg vil ikke skitne hendene.» Hun gikk videre. Ved epletreet ba de røde eplene: «Rist oss! Vi er modne!» «Ha!» lo piken. «Jeg kan få et eple i hodet.» Og hun gikk, uten å røre treet.

Til slutt sto hun foran huset til Fru Holle. Hun var ikke redd for tennene, for hun tenkte bare på gull. «Jeg vil gjerne arbeide her,» sa hun smiskende. Den første dagen tok hun i, for hun håpet på belønning. Men den andre dagen sluntret hun unna, og snart snudde hun putene så svakt at knapt en fjær løftet seg. Huset ble støvete, grytene sure, og dundynene lå nesten urørte. Fru Holle ristet på hodet. «Dette går ikke,» sa hun stille. «Du må dra.»

De gikk til den samme porten. Piken stilte seg under portalen og løftet ansiktet for å ta imot gull. Men i stedet falt en klissete regn av tjære ned over henne. Den klistret seg til håret, klærne og hendene. «Dette er lønnen for latskap,» sa Fru Holle rolig.

I det samme sto piken ved brønnen hjemme. Hanen hoppet opp og gol: «Kok-koroko! Vår tjærejente er hjemme nå!» Stemoren ble forskrekket da hun så hvor skitten datteren var, og hun gned og vasket, men tjæren ville ikke gå av, så lenge hun levde.

Slik lærte alle i landsbyen at de som hjelper og arbeider ærlig, får vennlighet og gode gaver tilbake, mens de som bare vil ha belønning uten strev, ender med en klissete lære.